lørdag 31. desember 2016

Årskavalkade 2016.

Det er jo blitt så populært å ha en liten årskavalkade over det året som har gått.

Om jeg skal ta en sånn en, så må jeg legge en føring på meg selv:
- Fokuser på positive ting.

Mitt 2016 ble ikke som jeg så for meg. Tidlig i 2016 så skjedde livet og det skjedde hardt. Men tiden etter våren 2016, det er ting som har virkelig gjort en forskjell for meg og ting som jeg aldri vil være foruten.

Jeg har en del mennesker jeg vil takke i dette innlegget, for hadde det ikke vært for alle dere, så hadde jeg nok ikke vært såpass tilbake på beina som jeg er idag.

Marte
Min beste venninne, støtte og fjellet mitt igjennom 2016. Det ble gjort forsøk på å få vennskapet vårt vekk, det fungerte ikke. Du klora deg fast så best som du kunne og det er jeg ekstremt takknemlig for! At du kom og ble med meg i vår og store deler av sommeren, det reddet meg så mye mer enn jeg trodde.
Når jeg skal prøve å beskrive hva du betyr for meg, så klarer jeg faktisk ikke å sette ord på det, jeg blir bare sittende å tenke tilbake på alt vi fant på i sommer. Bilturer, konserter, båt-turer, fjasing i sofaen, filmer, kinoer, gåturer, roadtrips til andre deler av landet. Du er en av mine favoritt-personer å dele seng med og kommer alltid til å være det. Jeg gleder meg til å gå inn i ett nytt år med deg ved min side, 2017 tegner seg til å bli ett bedre år for oss begge(jeg banka tre ganger i bordet etter at jeg skrev dette).
La oss ta en titt på hva vi gjorde: 
Båttur på Mjøsa.

Båttur


Roadtrip og fjasebilder.
Roadtrip

Feiring av 27 somre.

Findings Festival i Oslo

Hva blir en festival uten solbriller og regn?!

En av mange fjaseselfier på bilturer.
































































Jeg er så ufattelig glad for alt vi har gjort i år, det var ett godt avbrekk og skapte mange gode minner som jeg vil ta med meg videre.
Jeg kommer aldri til å slippe deg, aldri. Uansett hvor livet fører meg, så skal jeg ha med meg deg.
Elsker deg, snuppa mi!

Siri
Siri, min Siri. Jeg skrev om deg i forrige årskavalkade innlegg at du er dama jeg står på barrikadene for. Det har ikke endret seg. Du er dama jeg tar opp stekepanna for. Det har heller ikke endret seg. Du er min Siri, min vakre, nydelige Siri og vil alltid være det. 2016 ble for deg og meg ett år med samtaler hvor vi begge trengte støtte og oppmuntring. Og nå i desember, så flyttet du nordover. Jeg står bak deg, ved siden av deg og heier på deg hele veien. Slutten av 2016 blir for oss begge en ny start. Jeg vet at det kommer til å gå kjempe bra for deg der oppe, og jeg skal prøve å få besøkt deg så ofte jeg klarer.
Elsker deg, sukkertoppen min!

Trond
Hva er det å ikke si om denne mannen her? Reddende engel er to ord som dukker opp. Ihvertfall i år. Da var han virkelig en reddende engel og jeg skylder vel nesten livet mitt til denne mannen. Trond har vært ett innslag i livet mitt i mange, mange år nå og etter denne reisa her nekter jeg å la han forsvinne ut av mitt liv. Det er sikkert og visst.

K
Om Trond var reddende engel nummer 1, så er han her reddende engel nummer 2. Han fikk revet ned det siste som sto igjen og bygget meg helt opp igjen, så langt det lot seg gjøre. Det finnes knapt en person jeg er såpass komfortabel å snakke med enn han her. Jeg skylder deg masse, føler jeg, men jeg vet at du sikkert ikke mener det sånn. Men uansett, så er jeg kjempe glad for å ha fått deg inn i livet mitt, du tro til når det trengtes mest og det var en bra krevende situasjon å skulle bli kjent med en ny person med, men pga den du er, så var det en av de enkleste tingene.
Jeg passer på deg, og du passer på meg.

Mamma, Pappa og Bror
Familie er familie, men familien min er seriøst den beste. Ingenting vil forandre på det. De kasta alt de hadde i hendene, hentet meg og fikk meg hjem. 💓

Thomas
Kjære oksen. Hvor lenge har vi vært venner nå? Må nærme seg brutalt med mange år. Vennskapet mellom oss har vist seg å være gull verdt. Eller. Gull er ikke dekkende nok, men du skjønner hva jeg mener. I år, så har du virkelig verdt din vekt i gull(eller whatever). Vi har hatt noen samtaler som har starta på heller sviktende grunnlag hva min del gjelder. Men vi har alltid sagt hadet i bedre humør begge to. Og akkurat det er jeg deg evig takknemlig for. Ikke slutt med det der.

Kristian
Satan, Min Satan. Vi ble bedre kjent dette året og det er jeg veldig glad for. Å kunne ha deg som en moralsk støtte, pådriver og humørklump, det har gjort forskjell. Virkelig. Aldri slutt å vær deg selv, aldri. Du muntrer opp bare ved å være. Du gjør verden ett bedre sted å være, bare ved å være deg selv. 

Og om jeg nå skal holde meg tro til premisset jeg satte for denne posten, så vil jeg også veldig gjerne dele det at jeg skal bli student til høsten. Jepp. Du leste riktig. Jeg skal tilbake til skolebenken og endelig starte på reisen til å bli det jeg har drømt om å bli siden ungdomskolen.

Jeg kan bare håpe at 2017 blir det året jeg har bedt om i så mange år. Hvis ikke, så har vi alltids 2018. Og 2019. 2020-2021-2022 etc. En eller annen gang, så kommer året mitt. Jeg bare venter.

2016 har vært ett år med mange nedturer. Det starta på en nedtur, men det gikk noen måneder før det virkelig traff bunnen. Og når det førstes gjorde det, så sto det folk der som feide sammen delene av meg og satte de sammen igjen. Det tok tid, men de klarte det. I løpet av dette året har jeg atter en gang lærte masse om meg selv, men jeg har også lært masse om de jeg har rundt meg. Om hvor mye de betyr for meg og hvor mye jeg betyr for dem. Jeg gråter nesten litt av tanken bare nå når jeg skriver det. Dere er så fantastiske, herlige og nydelige mennesker alle sammen og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten dere.

Uten dere, så hadde jeg ikke sittet her å skrevet dette.
Det er jeg ganske så sikker på.

Jeg dedikerer 2017 til dere.

When you finally fall hard on your face and meet rock bottom, it can only go one way.
Up.

søndag 30. oktober 2016

Det er noen ganger jeg seriøst vurderer å gi opp.

Jeg lever og lærer, hver eneste jævla dag. Og det jeg nå lærer er noen veldig gode verdifulle ting.
"Be the change you want to see in the world."
Så jævlig enkelt er det. Og enda, så jævlig vanskelig. Men jeg jobber daglig med å være den forandringa, fram og tilbake, rundt og opp igjen. Tar meg selv i å være den samme dritten, endrer tankesett og starter på'an igjen.
En dag, ass.

En dag, så skal jeg for faen være der.

En dag, så skal jeg faktisk være den forandringa.

Den reisa starter nå. 

fredag 23. september 2016

"Detti må jo bære høres bra ut på dialekkt, hell?!"

Jeg fikk en idè av en kompis her igår(kreditt går tel'n Satan); Å oversette engelske tekster til hedmarksdialekta.
 Og hvilken bedre sang enn Dethklok sin Face fisted kan ikke dette bli testa ut på først?

Here goes:

Je ær så skummel nå.
Je itte skada
når je ramle ner trappa.
Je dytta ta dei
Je slo hue
Je nasan knækt
Snart du dævv
snart du dævv

Så stært mitt tryne ær
Du slår, brækk fingre
Spark mei, du halte
Stikk mei, du blør
Je ær så fali nå
Du kaste stein på mei
Træff øga, dæ gjør itte vont
Je ær sterk
Dæ ær itte du
Dæ er itte du.

Je laga ti førr sløssing
Je rydde ti førr tævar
Vi møtes og je vill slå'rei
Dæ passe førr øss begge
Je velje ut sløssantrekk
Vill itte ha førr trang bokse
Treng klær førr å puste tel å slå'rei
Du vill bli slått ner ikvæll.

Je ær faans tøff
je ær faans tøff
Helt rikti
Je ær faans tøff
je ær faans tøff
Helt rikti
Du ær en stygg kæll
Du ær dom som sænd
Morra di ær faans feit
Morra di saug ei rotte
Du ær enn feil
Du hadde sex mæ en kake
Du trur du ær så tøff
Du ær bære en bløff


Je kjem tel å putte'rei ner
Je kjem tel å drukne'rei
Je kjem tel å få'rei tel å blø
Je ær full ta speed
Je kæn itte føle smerte
Je ær kænskje gæærn
Je ær seier
Je skriv historie
Kjænn på knokn mine
i trynet ditt
Du hate detti
Je føle mei bra

Enn, to, tre, fire
fæm, sæks, sju, åtte.
Enn, to, tre, fire
fæm, sæks, sju, åtte.

Så stært mitt tryne ær
Du slår, brækk fingre
Spark mei, du halte
Stikk mei, du blør
Je ær så førrbanna nå
Du sie ett støgt ord tel mei
Du dræg ti en tråd og snuble mei
Je ramle ner
Du løper
Du løper

Je laga ti førr sløssing
Je trur dæ er tia førr å slå'rei
Je suns dæ ær enn god avgjørelse
att je ødelegge å lære dei
Du tæk på'rei jækli kjappe sko
og prøve å stikke ta
Je ær jævli sterk og kjapp, så
du kjem tel å gå ner ida

Du ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt rikti
Du ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt riktiDu ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt riktiDu ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt rikti


Lytt på originalen her. 

onsdag 21. september 2016

En plan? En plan.

Da foreligger det en plan.
En konkret plan.

En plan jeg og andre har tenkt ut før, men som jeg ble ført bort i fra av omstendigheter.
En plan jeg nå har plukket opp igjen, titta på og børstet støvet av.

En plan.

Jøss.

torsdag 15. september 2016

Et kaotisk rot.

Det er det det er om dagen, det er et kaotisk rot jeg verken ser starten på eller slutten av.

Jeg vet sånn nogenlunde hvor jeg ender opp, eller skal ende opp. På andre siden av denne tunnelen jeg er inne i. Frisk, rask, god og med en litt bedre fremtid enn det jeg har nå.

Struktur, forandringer, rutiner.
Det er det det går i. Hele tiden, alltid.

Hvor ble det av det jeg hadde? Hvor jeg var på vei? Hva skjedde, hva faen i helvete skjedde?
Hvorfor dette rotet, dette kaoset, denne gjørma av usikkerhet, angst, frykt?
Hvor skal jeg starte og hvor faen slutter det?

Jeg har ikke skrevet om det her, bare fortalt bruddstykker.
Nå skal jeg liksom snakke om alt.

Jeg dør etter å skrive hele tiden, men tør jeg? Nei. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei.
Følger noen med? Ja, kanskje.
Vet jeg det? Nei.
Føles det sånn ut? Ja.
Paranoid? Jess.

Og nå sitter jeg bare her og skriver ned masse tull. I et håp om å kanskje finne igjen en del av meg selv. Jeg må gråte. Jeg må alltid gråte. Jeg kjenner det. Det ligger akkurat i halsgropa. Halsgropa...

Bare ved å skrive det ordet, så dukka det opp mange minner. Jeg skulle ønske jeg kunne velge ut minner og slette de permanent fra hukommelsen min. Det er ting jeg ikke vil huske, ting jeg vil slippe å huske, ting som gjør dette vanskelig, som gjør meg redd, full av angst, kvalm.

Jeg har ikke grått skikkelig på flere uker. Tror jeg. Bare litt her og der. Jeg holder det innestengt enn så lenge, og jeg vet at det virkelig ikke er lurt. Men jeg drikker ikke. Jeg klarer ikke. Kroppen vil ikke og kan ikke slappe av. Rundt hvert eneste hjørne kan det være noe den må være klar for. Den er i kamp-modus, krigsmodus, defcon 5 modus, den er klar for atombomba, den er klar for å fyre avgårde raketter og destruere alt liv.

Noenganger så hoverer jeg på den kanten, dere veit. Den kanten som ligger der og har ligget der i altfor mange år. Den psykiske smerten oppi alt det her, den vil ha ett utløp.

Faen heller, jeg må bare gråte, dette går ikke.

torsdag 21. april 2016

Mumler noe om hat og sånt.

Advarsel, språket i dette blogginnlegget er ikke egnet for sarte mennesker eller folk under 18 år.

Jeg sitter her å mumler litt for meg selv under barten. Dette har jeg gjort lenge nå. Jeg klikker meg inn, leser og mumler. Store deler av dagen.

Mumler litt til. Så kommer det.

"JAMMEN FOR I FAEN DA?!"

For det første.
Hva i helvete er greia? Hva skal til for å få folk til å innse? Må det treffe dere i trynet som et forbanna tog i 250 km/t?
Med ondt skal ondt fordrives, er det noe som heter. Skal jeg en gang gidde? Det kommer jo ikke til å bidra med en eneste dritt. Men du dæven som jeg føler for å ha ett utbrudd nå. Advarselen skrev jeg først og øverst i innlegget her, så det er jo egentlig blitt sagt ifra om. At dette innlegget kan inneholde et språk som ikke egner seg for folk som ikke tåler å lese sånt.

Ikke en gang veit jeg om folk kommer til å lese det her, men det er vel uansett ikke det jeg skriver for. Jeg skriver for å kunne få ut det jeg sitter å tenker på. Jeg bryr meg filla om hvem som leser det. Bare jeg får skrevet det ned.
Men så er det prinsippet om saklighet. Et prinsipp jeg virkelig prøver å holde meg til.

La meg prøve en tur, se om jeg får noen flyt i det:

Dere forbanna lavpanna surpotter av noen idioter der ute i det norske land. Dere som tenker med ræva så mye at det nå har blitt en automatisk refleks. Dere som sitter bak et tastatur å hamrer ned den ene linja etter den andre med forbannelse(SIC, jeg gjør det selv?!), eder og galle. Dritt, dritt, dritt, dritt, dritt, dritt og mer dritt.
Hvordan i helvete føles det å være så hardbarka skakkjørte i hodet som dere er? Er dere så forbanna kørka i hodene at det eneste dere klarer er å oppføre dere som noen forbanna, kaklende jævler?



Nei. Det hjalp ikke en dritt. La meg ta det på en annen måte:

Dere der ute som er så på tur at dere ikke klarer noe annet enn å sitte ved et tastatur og snakke nedsettende, hetse, mobbe og tulle rundt. Dere som ikke klarer å ha respekt for folks meninger og parti-tilhørighet. De av dere som slo ring rundt Hadja, men som nå kastet dere med saueflokken av hetsere og hetset Listhaug.

Hvor mye av denne siste saken leste dere? Hvor mye tid brukte dere på å sjekke fakta? Hvor mye tid brukte dere på å resonnere dere frem til det dere klarte å skrive på sosiale medier og kommentarfelt? Om jeg skal ta det dere skrev i betrakning, så tyder det på at dere brukte 0,00000001 sekund på å bruke de små grå greiene dere har i hjernen til å... ikke tenke i det hele tatt.

Husker dere Odin?
Gjør dere?
Husker dere hva et kollektivt(håper jeg) Norge sa?
Jeg husker.
Veldig godt.

Det er så flott å se at dere sitter å spytter på graven hans. Minnet hans.
Hva vi sa vi ikke skulle gjøre og hva vi sa at vi skulle gjøre.

Dere lurer på den dag idag hvorfor barna mobber.
Jeg vet hvorfor.
De tar etter oppførselen til de voksne.
Og når de voksne mobber, hva tror dere at de unge vil gjøre da? Det nytter ikke å si "Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør." Det er noe vi ser effekten av den dag idag.

Det er for faen meg på tide at de lavpanna idiotene tar en stor og lang titt i sitt eget speil og spør "Hva gjør jeg for å prøve å bli kvitt mobbingen til de unge?"

Svaret?
Ikke en dritt, du oppmuntrer dem.

Og hva gjør det deg til i andres øyne:

En lavpanna, idiotisk, hjernedød, usympatisk, egoistisk, forbanna kukskalle av et menneske som egentlig burde blitt hengt ut til spott og spe for å få føle på hvordan det er for de som DU sitter å slenger dritt om.

Sånn. Litt flyt fikk jeg jo.