Og med det, så er året på hell.

Del to, husker ikke hva forrige innlegg heter og ikke gidder jeg å sjekke heller.

Jeg har et par personer til som skal nevnes for å ha gjort 2014 til et år som huskes.


Jørgen:
Kom inn i livet mitt i 2013, men av årsaker, så ble vi ikke så veldig godt kjent før Marte ble felles venn av oss.

Dette er altså hanen i hønsekurven, og han tar oppgaven sin som hane veldig bra. Enn så lenge, ihvertfall. Aner ikke hvor mange ganger vi jentene har havna i diskusjoner som jenter bare kan ha, og Jørgen blir sittende å se på oss som om han ser på en tenniskamp. Utrolig nok, så klarer han å få skvist inn noen kommentarer innimellom all jentepraten som gjør at vi kommer på at vi har en mann sittende blant oss.

Men. Etter hva jeg har hørt, så kan han kjøpe tamponger og sånt på butikken uten å flaues nevneverdig av det, og det er bra!

Jørgen er en av de snilleste, mest omtenksomme, høflige og morsomste personene som er kommet til på denne jord. Det er jeg sikker på.
Samtidig, så er hans blonde moments så totale og så mange at man kan lure til tider på om han har farga håret og prøver å gjemme seg.

Er glad for at vi gav vennskapet en andre sjanse, hvis ikke, så hadde jeg virkelig gått glipp av en av de beste og mest lojale vennene jeg noensinne har hatt.

Trond: 

Trond har jeg vært venn med lenge, men han har vært like god som alltid, like lojal, ærlig og rett frem. Ingen endring her altså. Storebror. 


















Thomas:

Han her har også vært en venn lenge, dette er en av de vennene man har som man ikke trenger å snakke med på ukesvis, men så ringer man, sender sms eller snakker på face og man tar automatisk opp tråden hvor man slapp den.

Vennskapet her har blitt holdt sterkt av felles humor, og spesielle interesser som vi begge har skjønt at vi er i et fåtall på. Så når vi fant hverandre her, så slapp vi aldri. NEVAH.

Om jeg er eitrende sinna, eller har gjort noe ufattelig dumt, så lytter han og gjør morsomme anekdoter på det etterpå, på min bekostning, og så ille og lenge at jeg tilslutt verken klarer å være sinna, lei meg eller flau lenger.

Og siden en avtale er gjort med tanke på en av oss og dens bortgang, så MÅ vi være venner til døden skiller oss av, fordi avtale og viktige saker som må gjøres.
Men jeg føler ikke at jeg MÅ, jeg vil. Jeg vil holde på dette vennskapet til en av oss dauer. Venn deg til det, Thomas. Sånn blir det.




Jeg er ufattelig glad i de jeg har listet opp nå, i to innlegg. Disse er de folkene som har klart å holde meg på jorda, i kontakt med verden, meg selv og tankene mine gjennom disse tolv månedene som snart har gått.

Ser faen meg frem til å bli gamle med disse folka, vi skal bli gamle, fløtta til en vingård i Italia, og fnise oss inn i døden med bobler og vin.

Til 2014. Og til 2015. Måtte det være året våre fiender får byller, kjønnsorganene deres ramler av/skrumper inn, karma slår til og hvor lykken smiler til oss alle.

Glad ti dekk.

Og med det, så er 2014 snart over.

Man blir alltid sittende på slutten av ett år og tenke tilbake, oppsummere. Var året bra, var det dårlig? Husker jeg alt jeg burde huske?
2014 har vært et år som har vært mindre vondt og slitsomt enn de foregående, det er sånn jeg har oppsummert de siste fem åra.

Desember ifjor(2013), så møtte jeg noen av de som har gjort 2014 verdt å holde ut. Som gjør alt verdt å holde ut.

Vi har Marte.
Har tenkt mye på hvorfor vi klikka så bra som vi gjorde. På så kort tid. Etter en stund kom jeg frem til at jeg ser mye av meg selv i henne. På godt og vondt. Jeg kan stå å sippe i kinokøen foran henne og få et blikk fra henne som sier "alt ordner seg". Hun får meg til å innse at jeg ikke trenger å gå og tenke på ting som får meg til å bli lei meg. Vi kan snakke om det, hun kan si en fjasete kommentar og plutselig så sitter vi å ler.
Hun vet akkurat hva hun skal si for å få meg til å bli i bedre humør, og for det er jeg evig takknemlig. Er det èn ting jeg kan være ekspert på, så er det å holde fast på det dårlige humøret, men ikke vise det utenpå. Men her kom det altså ei som så meg tvers igjennom, og kan plukke det ned. Rett som det er. Enten på hvordan jeg skriver, eller hvordan jeg oppfører meg.

Marte, du er blitt en av mine beste venner. 2014 har blitt så mye bedre bare ved å ha deg i livet mitt. Jeg krysser fingre for at vi kan se tilbake på et innholdsrikt liv som gamle bestemødre når vi er 90, skåle i bobler og fnise av hjemmehjelpa.


Vi har Siri.

Siri kom ramlende inn litt senere i 2014(om jeg husker rett). Vi har sittet å vitset om grunnen til at dette skjedde, og det er noe vi kommer til å fnise over LENGE. Det er en historie man sent glemmer!

Siri er så god, så snill. Så god og snill at vi faktisk måtte ta en alvorsprat om dette med å skulle snakke til hverandre, fordi vi begge er sånn "Føler meg litt crap idag, men tør ikke å ta kontakt med folk fordi jeg vil sikkert bli en byrde". Vi fant ut at begge gjør dette, at vi er like fæle på det begge to, og at vi nå skulle drite en lang faen i det. Når det kommer til Siri, så kommer hun ALDRI til å bli en byrde.

Fjasingen til Siri kommer også gjerne på et tidspunkt hvor den trengs, og den er så innertier at det smeller rett i hjerterota. Når jeg tenker etter, så har jeg så mange minner av samtaler med denne dama hvor munnen har sagt noe fortere enn tankene kan holde følge, og man blir ligge tvikroket og le.

Er det ei dame jeg står på barrikadene for, så er det Siri. Er det ei dame jeg ikke vil se såra igjen, så er det Siri. Er det ei jeg tar opp stekepanna for, så er det Siri.

Dere to.
Dere har gjort 2014 til et minnerikt år. Jeg er forferdelig på å huske ting, men jeg husker alltid følelsene jeg hadde rundt minner.

Nøtteknas.
Lillefinger.
Rockefot.
Soldater.
Til høyre... Høøyyyyyre.
Maleficent.

Jeg blir faktisk litt ordfattig når jeg skal sitte her og prøve å avslutte dette innlegget, jeg føler jeg ikke får uttrykket min kjærlighet til dere sterkt nok, godt nok. Men jeg vet at dette vil være nok for dere, det mener jeg vi har snakket om før.

Det har vært et helsikes år, på godt og vondt, jenter. Og jeg gleder meg masse til å ha dere med inn i 2015! For første gang på flere år, så vil jeg tørre å si at 2015 blir så mye bedre enn 2014.

Og det er fordi jeg har dere.

Forsøk på videoblogg.

Jessda. 

Du ser rett. 

Jeg forsøker å videoblogge. 

Jeg har forsøkt i over en time. 

Jeg er så lei. 

Fuckings opplastningsmaksimumsgrensefaenskapsomkanbrenneihelveteshit. 

SÅ DÆ. 

SE PÅ DENNE VIDEOEN. Please. 

Mitt første, heltrøtte, helskrudde, overentusiastiske forsøk på en videoblogg. 

Åpent brev til Ordfører og Byråd i Oslo.

Jeg kom nettopp hjem fra en fakkelmarkering for Manglerud Bad.

Det jeg merket best under dette var talen til Byrådet for kultur og næring, Anne Siri Koksrud Bekkelund. Man merket fort at dette var en tale som var skrevet for å gjenta det hun allerede hadde sagt, ikke kom hun med noe nytt som vi ikke visste, og det var gjenbruk av tidligere argumenter.

Først. La oss se på dette argumentet:
"– Jeg mener det koster for mye å gjøre en kortsiktig løsning. Det er bedre å gjøre en grundigere vurdering av hva det vil koste å løse problemet på sikt, sier Koksrud Bekkelund."

Å løse problemet på sikt er her enbetydende med at de skal sette ned utvalg, utvalget skal så se over hva det vil koste å reparere det allerede eksisterende badet kontra et nytt bad, så skal utvalget komme med sin konklusjon. La oss si at dette utvalget bruker minimum seks måneder på å komme frem til sin konklusjon. Da er vi i april 2015.
Utvalget kommer til en konklusjon om at det må bygges nytt.

April 2015 her, altså. Husk det.

Så sender utvalget denne rapporten til byrådet, hvor byrådet bruker 1 måned på å lese, forstå og fatte.

Mai 2015.

Så settes det ned en komitè som skal starte planleggingen av et nytt bad på Manglerud. Eksisterende Manglerud Bad er fortsatt stengt. Denne planleggingen tar ett år. Mai 2016(fra mai 2015 til mai 2016, så opplever vi en sommer. Gode temperaturer på land og i vann. 3 voksne drukner, 5 barn drukner).

Mai 2016, første spatak på ny svømmehall. Byggingen tar 2 år. Mai 2018.

Sommeren 2016, fem voksne drukner, sju barn drukner.
Sommeren 2017, sju voksne drukner, ni barn drukner. 

I mai 2018 åpner den nye svømmehallen på Manglerud. Den sommeren drukner ni voksne, og elleve barn. Svømmehallen kom for sent til svømmeopplæringen(Gjennomsnittlig bruk av tall, byggetid kan ta lenger tid, samme med planlegging og byråkrati).

Langsiktig tiltak:
Pluss-side:
Penger spart.

Minus-side:
24 voksne personer har drukne.
32 barn druknet.
56 personer totalt druknet.

Jeg er ikke synsk, men jeg vil tørre å påstå at så lenge denne saken trekkes ut, uansett om det gjelder rehabilitering eller å bygge nytt, så vil mennesker bli skadelidende. Hvorfor? Svømmeopplæringen er direkte berørt av at badene i Oslo blir stengt. Hva skjer når svømmeopplæring ikke blir gitt? Mennesker lærer ikke å svømme. Hva skjer når et menneske som ikke har lært å svømme begir seg ut i vannet, det seg være basseng eller sjø? Drukningsulykke.

Kortsiktig alternativ:
Rehabilitering av Manglerud Bad. Seks måneder på planlegging, da ender vi på April 2015. Gjennomføring av rehabilitering, 1,5 år. Oktober 2016.

Oktober 2016 åpnes Manglerud Bad etter rehabilitering. Minimum to år før åpningen av nytt bad, som kommunestyret også stemte flertall for.

Hva veier mest for byråden?

Menneskeliv eller penger?

Hva er verdien på et menneske, en person? Ett barn?
----------------------
Skal heller ikke stikke under en stol at dette er snakk om et etterslep på mange, mange, mange år med feilprioritering av kommunen. Reparering og vedlikehold av svømmehaller? Neida. Vi satser på å søke på OL, så får vi så mange nye haller, atte.

Prioriteringsbruken i kommunen er såpass på villspor at økonomieksperten  Hallgeir Kvadsheim egentlig burde dra med seg et tv-team fra Luksusfellen inn til kommunen og lage et eget program på det. Jeg er sikker på at han sitter å klør i fingrene etter å starte!

Det er blitt bevist gang på gang at kommunene ikke evner å skjønne at når man bygger noe, så må man reparere, restaurere og rehabilitere for å passe på at ting varer. Jordal Amfi, Manglerud Bad. Dette er to bautaer i idretten i Oslo som har blitt neglisjert, gang på gang. Jordal er nå falleferdig, men ikke stengt. Enda. Manglerud Bad er stengt, i påvente av lovt rehabilitering fra styret i kommunen.

Vi ser en trend her.

Kjære Ordfører og Byråd. Er dette en trend dere liker å se?

Jeg bare spør, jeg. Er oppriktig interessert i et ærlig, direkte svar her. Er dere stolte av at haller og arenaer råtner på stående fot på deres vakt? At barn og voksne drukner på deres vakt? Fordi dere ikke har gjort den jobben dere er blitt satt til?

Kommunevalget kommer snart. Og dere har ikke gjort jobben deres. Smak litt på den dere. Dere er folkevalgte. Folket valgte dere inn. Hva gjør man med folk som ikke gjør jobben sin? Man sparker de.

Vi ses til kommunevalget.

En meningsløs tittel her.

Jasså, nå er det stund siden sist igjen.

Hva har skjedd siden sist da, tro? Jeg har fått ladet opp batteriene. Det var himla godt, og det trengtes. Men tålmodigheten, og bullshitmeteret fikk ikke helt den boosten det trengte, for å klare å stå imot mye av det som har skjedd og vil skje fremover.

Jeg har jo problemer med et said system igjen. Og siden de sikkert sitter å følger med her, så skal de ikke få den glede av å se meg skrive ned injuriende saker om de, selv om jeg har veldig veldig lyst. Nei, vi skal ta dette på den rette måten. Med loven i hånd. Nok om det.

Kavlifondet spyttet inn et par millioner til forskningen nedi Bergen her for noen uker siden. Det gledet meg masse, og jeg klarte vel å skrive en relativt lang takkemail til kundeservicen til Kavlifondet og til Q-meieriene som lar overskuddet sitt gå til dette fondet. Det gjorde nemlig at ressursene til forskningsprosjektet steg over det antatte beløpet som trengtes for å få det ferdig, og det gleder meg!

Men igjen. Ventetiden på dette er fremdeles like lang. 5 år. Minimum. Det er 5 år. Da nærmer jeg meg 30. Og jeg stiller selvsagt spørsmålet:

Hvor er jeg om 5 år?

Jeg har ingen aning. Jeg aner virkelig ikke. Jeg står litt på stedet hvil idag. Og vil nok gjøre det i endel år til. Og det igjen, tilsier 5 nye år med økonomisk trøbbel og ustabilitet, å leve et halvt liv, ikke ha mulighetene til å gjøre det jeg vil. Jeg har snart klart meg i 10 år med dette, så 5 nye år blir sikkert ikke så vanskelig.

Eller?

Idag.

Idag er jeg bare psykisk sliten.

Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.

Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.

Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.

De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.

Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.

Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.

Tre år.

Igår var det tre år siden.

Tre år.

Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.

Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.

Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.

Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.

Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.

Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.

En gang Google+, alltid Google+.

Jeg vet jeg skriver fra en google mail konto nå, og kanskje kaster stein i glasshus, men det blåser jeg egentlig veldig greit i.

Jeg opprettet denne mailen for å bruke den på mobilen. Sagt, så gjort. Så kom Google+, og bæm. Plutselig hadde jeg konto der også, fordi gmail. Kontoen ble opprettet, og bare lå der til jeg fant ut at jeg hadde en konto på et nettsted jeg ikke hadde klikket "Accept" på å bli medlem av.

Prøver å skjønne meg på dette nettstedet, skjønner det, kjeder meg, deaktiverer kontoen.

Spol et par år fremover.

Jeg sitter på youtube, prøver å finne et klipp jeg la til favoritter for lenge siden. Finner det ikke. Hvorfor? Fordi Google+ nå har fusjonert med youtube. Og bæm. Nå er profilen endret på youtube til Google+ konto. Jeg brukte en evighet på å få tilbake den "gamle" youtube kontoen min, og satt egentlig å forbannet Google og alle deres medarbeidere og alle som var med i denne dritten av en fusjon. Ikke minst, vedkommende som fant ut at dette var kult. Fuck you.

Etter mye om og men fant jeg tilbake til min gamle konto, og fikk aktivert denne på youtube igjen. Men det endret ikke det faktumet at hver gang jeg gikk inn på tuba, så var jeg BÆM inne på Googlemøkkapluss kontoen igjen.

Så et valg ble tatt. Googleplussfaenskapet skulle bort. Jeg skulle slette meg fra Google+. Som sagt, så gjort. Trodde jeg. Jeg mistet tilgangen til mailen min. Og bloggen. Og enkelte ting på telefonen som egentlig ikke skulle være koblet opp til Google+ en gang. Er det rart jeg ser hvor langt Google faktisk har klart å strekke seg på relativt kort tid? Er det rart jeg begynner å bli møkkalei?

Ikveld skulle jeg inn på tuben igjen, sjekke på videoene mine. BÆM. Rett inn på Google+ konto. Som jeg sletta. For flere måneder siden. Siden når kan Google reaktivere kontoer som er blitt deaktivert? Siden når kan de HENTE frem en SLETTET konto?

Gud skal vite at dere har gjort mye bra, Google. Men akkurat det her kan dere ta en jævlig svær bit av, svelge unna og drite rett ut igjen.

Mer forskning, flere svar.

Jo mer det forskes på et felt, jo flere svar vil man etterhvert få. Dette vet de fleste mennesker.

1970-tallet var en liten epoke for verden. Discoen, hippier. For andre, så var det en vitenskapelig epoke. På 70-tallet, så ble Myalgisk Encefalopati/Kronisk Utmattelsessyndrom lagt inn på listen over nevrologiske sykdommer. Allerede da, hadde de en formening, disse verdenstoppene i WHO.

De siste 10-12 årene så har det vært en oppblomstring av mennesker som sier at de har M.E.  Andre sier at de har Kronisk Utmattelsessyndrom. Jeg husker fremdeles at jeg leste oppslaget i VG om den jevnaldrende jenta som lå i sofaen. Eller i senga. Hadde smerter. Ikke orket. Ikke hadde energi.

"Bare bit tennene sammen, dette klarer du."
"Pft, ta deg sammen."
"Tror ikke på deg..."
"Hm.... Tror du er lat, jeg."
"Neh. Du er skulkesjuk du."

Dette er setninger mennesker med syndromet/M.E. hører støtt og stadig. Jeg har hørt alle sammen jeg, også. Jeg har hørt enda verre setninger også. Ting som "du er psykisk sjuk" har gått igjen mange ganger. Også dette at jeg "viller meg selv syk."
Det er liksom så enkelt. Er bare å kaste meg ut av senga, blåse i smertene i leddene og musklene, kjøre på og drite i hva kroppen forteller, så ordner alt seg.
Feil.

Siden 70-årene har disse to ligget på listen over nevrologiske sykdommer. Ikke psykiske. Og med den siste tids forskning, så blir dette mer og mer rett. I mitt tilfelle, så slår dette hardt ut på nervesystemet, og tildels hjernen. Først fikk vi en noe redusert gladmelding fra to leger i Bergen. Forskningen på hva Rituximab gjør med kroppen er nå godt igang. Ikke bare tar den altså kreft, den tok også å drepte hva enn det var som forårsaket M.E. Igjen, dette peker veien mot at det ikke er snakk om en psykisk sykdom.

Den 7. april i år ble en artikkel publisert på About.com. Link her. 
Kort fortalt, så forteller denne artikkelen om funn i forskning på M.E./CFS(chronical fatigue syndrom) at PET skans viste inflammasjon(betennelse) i flere deler av hjernen. Flere av symptomene linket opp til M.E./CFS kan forklares av disse betennelsene i forskjellige deler av hjernen. I flere år, har forskere hatt mistanke om at nevroinflammasjon har opptredd/oppstått hos mennesker med M.E./CFS. Inntil nå, så har det vært mistanker. I denne lille studien, så har de oppdaget at de kan ha rett.

Mer forskning. Mer svar.

Jeg håper at vi snart kan gå i møte en tid hvor det å si høyt til verden at man har M.E. ikke blir møtt med skeptiske blikk, drøye setninger og fordømmelse.

M.E. er virkelig. Det sitter ikke psykisk i hodet mitt. Det sitter fysisk.

Fuck that, you fucking fucktard. Science.

Pollen - trærne's hevn.

Det sies at de fleste vokser av seg pollenallergien med alderen.
Da må jeg være veldig spesiell. Jeg blir bare mer og mer allergisk, jo eldre jeg blir. Det er ikke uten grunn jeg sitter her å tenker på å svi av alt som ligner på et tre i en mils omkrets.

Jeg klør, på de steder som kan ta imot pollen, ansiktet, armene, hendene, brystkassa, halsen, og jeg blir mental for det klør og klør og klør. Også legger du til såre øyne og irritert nese, så har du det meste. Akkurat nå, for en stund siden, så måtte jeg hente et kjøleelement fra fryseren for å få kjølt ned huden på venstrearmen, fordi jeg har klødd så mye at den har blitt glohet.

Jeg er ikke lagd for å måtte sitte inne, ikke nå, ikke i det været som er nå, jeg liker å sitte på verandaen, selv om jeg ikke røyker lenger(46 dager and couting!!).

Bah, en ting vet jeg, og det er at legen blir ringt på mandag, time bestilt for eventuell undersøkelse og medisiner mot dette her, for dette gjør meg gæærn, rød, ukonsentrert, innestengt, irritert og søvnløs.

Pst......... Om dere hører om en del busk, trær og skogbranner i området mitt til uka. Ikke sladre på meg.

Å sprudle, men ikke kunne.

Jeg sliter med en writersblock, gjort det i mange år. Denne blokken hindrer meg fra å skrive noveller, dikt, historier og blogginnlegg. Jeg har fantasi og kreaktivitet som må få komme ut. Så hva gjør jeg når jeg ikke får utløp for kreaktiviteten?

Jeg finner strikkeprosjekter. Nå har jeg så mange luer og skjerf at jeg ikke orker lenger. Jeg orker heller ikke å strikke flere sokker, om det så sto om liv.

Så jeg må finne noe annet. Og nå satt jeg her å surfet på diverse blogger hvor håndarbeid er tema, og ramla over et innlegg som fikk meg til å tenke på den sjafsete posehylsa jeg har på kjøkkenet. Den man legger plastposer i til senere bruk. Og hvor lenge jeg har tenkt på at jeg skal kjøpe en ny en. Også kom jeg til å tenke "hvorfor kjøpe når jeg kan lage....?" Så nå har jeg funnet frem overskuddsstoff, tegnet skisse, forslag og mål. Søndag. Da er dagen jeg lager meg min egen posehylse. Spennende å se hvordan den vil se ut.

Og ja, jeg vet at jeg sikkert kunne reparere alle de plaggene som trengs å reparere, men det er snakk om å reparere. Ikke å starte med en bunt med stoff, se alle fasongene i stoffet, starte med saksa og ende opp med et ferdig produkt.

En vakker dag så skal jeg tørre å stikke nedpå Grønland å faktisk kjøpe stoff fra noen av butikkene der nede, de har så mye fantastisk vakkert der nede som ikke er kjedelig, pastell, "sesongens IT farge" eller "DISSE GARDINENE ER DE DU MÅ HA OM ALLE VENNINNENE DINE SKAL SI AWWWWWWW". Jeg vil ha gardiner som sier "dette fiksa jeg selv, så fuck motebladene." Jeg har en såpass særegen stil, og pastell og sånt passer ikke inn i den smaken. En vakker dag....

- Veldig lite gjennomtenkt.

Dette uttaler Marna Ramsøy om reklameringen for restauranten Brød & Circus i Steinkjer-Avisa. Artikkel her.

Marna Ramsøy jobber som leder i likestillings- og mangfoldsutvalget i Steinkjer kommune, og mener at dette er holdninger som næringslivet ikke bør fronte.

Da lurer jeg på hva slags holdninger hun mener de prøver å fronte. Dette er en reklame for mannfolka på mannfolka's dag den 14. mars, den populære Steak & Blowjob day, som ble opprettet i 2002. Biff&BJ(som den blir kalt her i Norge) er satt til å være en måned etter Valentins dagen den 14 februar og er en hyllest til mannfolkene.

Så litt reklamering må vel få gå? Eller skal man begynne å kommentere på all reklameringen som foregår i ukene før Valentins dagen?

Jeg finner det merkelig at man ikke får, på et humoristisk vis, reklamere for Biff&BJ dag, når reklameringen for Valentins dagen kan gå helt rabiat, både i TV, radio og avisene.

Har likestillingen gått for langt? Eller kan vi nå begynne å si at likestillingen for kvinner er på stedet hvil, mens likestillingen for menn begynner å gå tilbake? At menn nå mister rettigheter, ikke kan oppføre seg som mannfolk, ei heller dele humor på et mannfolks vis?

Glemmer disse hardcore feministene at hver eneste gang de hyler, så mister vi normale kvinnfolk mer og mer respekt for dem? Jeg skjemmes nå herved over å være kvinnfolk, da jeg deler kjønn med disse kvinnfolkene som sitter å hyler over små filleting som dette, når kvinner i andre land ikke en gang har lov å reise seg i forsamlinger og si sin mening uten å måtte være redd for å bli steinet, få bøter og det som verre er.

Er løsningen på dette å sende de vi har ned til de som er mindre heldige? "Vi er ferdige her vi nå, dere kan heller reise til de som trenger dere mer enn oss."

Goodbye Telehor, welcome Altibox.

Nå har jeg endelig, endelig, endelig, endelig tusen ganger endelig fått tilbake tvsignalene. Vi snakker 3 måneder uten tvsignaler, jeg følte meg såpass ille utenfor fra verden fordi alle snakket om Innsider, NRK Puls, Hotel Cæsar, Den siste vikingen og Paradise Hotel og jeg som ikke ser på Paradise Hotel en gang ble helt på knærne etter å se Paradise Hotel fordi alle andre snakket om det.

Jeg så den første uken. Uke nummer to ramlet jeg av, fordi jeg merket at hjernecellene startet med kollektiv selvmord etter en lengre streik. Jeg tok hintet. Til slutt. Den dagen jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle åpne gangdøra.

Jeg er på dag nummer 21 som røykfri også. Det er..... spesielt. Tar meg selv i å havne i tankefeller hele tiden, og de kødda ikke når de sier at man fort kan kjenne på et savn, et tomrom. De.tuller.ikke. Jeg kjenner på det daglig, hele tiden.

Det er riktignok flere ting jeg har lagt merke til. Jeg trenger ikke to kaffekopper for å våkne om morran nå. Det tar kortere tid før jeg er sulten, det hender tilogmed at jeg våkner sulten og omtrent må spise før jeg tar den første kaffekoppen. Men jeg er morragretten enda, bare ikke like mye som før. Matlysten er på vei tilbake, og det suger litt siden jeg skal på en diett frem til Mai nå, heh... Det passa så rimelig dårlig at den kom tilbake, liksom, jeg blir litt klein av det.

Også hadde jeg et skikkelig jentemoment idag. Jeg er inne på Vita apotek, handler dusjsåpe(3 for 60 spenn, kanke si nei til det, as), og plutselig så er jeg i butikken vegg i vegg og kjøper meg SKO. Av alle ting. Men det er her det jentete øyeblikket slutter også, for jeg kjøpte meg Vikings Gore Tex joggesko til å løpe med i skogen. Ikke noen høye hæler og sånt her(Jeg har nok av de.......).

Er det en ting jeg egentlig ikke vil tenke på, men som jeg må tenke på og fordøye, så er det det at lillebror reiser ut i militæret den 16. mars. Er som jeg sa til han i helga "Du er fremdeles 13 år i huet  mitt du..... Barnesoldat, du ekke gammal nok til å reise ut..... Bli heme a...". Riktignok bare førstegangstjeneste i første omgang, men denne kidden her vil gjøre karriere og ta utdanning i forsvaret, hvem veit hvor han havner? Største frykten er at han faktisk blir flyttet til utlandet, om han er god nok til det. Og det veit jeg at han er, innerst inne, han har en soldat der. Gud bedre, jeg håper at han ikke kommer så langt, as.

Nei, hva sier dere? Nok ranting nå, hva? Ja? Nei? Joa...? Nei? Joda.

Blonde øyeblikkene vi alle hater.

Disclaimer: If you don't speak or read norwegian, now will be a good time to use google translate, since I'm writing this in norwegian. 

Nå skal jeg fortelle om to ting som har hendt meg, sånn at dere får et lite innblikk i hvordan det kan være å ha blonde øyeblikk.

Det ene øyeblikket går opptil et år tilbake. Jeg flyttet inn i ny leilighet her i Oslo, denne jeg sitter i nå. Det var som en drøm. Større kjøkken hvor jeg virkelig kan boltre meg, en stue med plass til to sofaer, veranda. Ja, det var en skikkelig oppgradering.

Iløpet av den første stunden jeg bodde her, så var alt fryd og gammen, jeg svisja rundt her og var bare frøken lykkelig. Men så når høstmørket kom på andre siden av veggen, og jeg måtte begynne å bruke lys inne, da oppdaget jeg problem nummer 1: Jeg hadde ikke nok lys på kjøkkenet til å se hva jeg gjorde på arbeidsbenken når jeg jobbet der.

Jeg tenkte med meg selv at jeg fikk lete etter et kjøkkensarmatur med stikk kontakt og lys. Gikk hele vinteren og våren igjennom uten å tenke mer over dette. Sommeren kom. Høsten kom. Og mørket kom. Og igjen ble dette problemet gjeldende. Det irriterte meg i en større og større grad.

En vakker dag, så drev jeg på med noe ved denne benken. Hva jeg gjorde husker jeg ikke helt, men det krevde ihvertfall at jeg sto bøyd ved benken på gulvet og ordnet noe. Jeg slår blikket opp, uten egentlig helt å se, og legger merke til noe jeg ikke har sett før.

"En bryter...... Hva gjør du der?" Jepp. Jeg fant en bryter. Under kjøkkenskapene på veggen. I armaturen hvor stikk kontakten min er. Jeg reiser meg rolig opp. Ingen mistanke enda, helt blottet for logiske og fornuftige tanker i hjernen. Jeg bøyer meg litt ned, setter fingeren mot bryteren, presser, hører den klikke over i posisjon. BLINK BLINK BLINK! Lys.

Kjære leser. På dette tidspunkt hadde jeg bodd i denne leiligheten i ett år. Det tok meg ett år å finne en lysbryter. Som jo, om man tenker logisk, ikke var så veldig vanskelig å finne. Kjøkkenarmatur inneholder gjerne både stikk kontakt og lys. Og lysbryteren, selvsagt. Slo det meg? Nei.

Lo jeg så mye at jeg gråt? Ja.
Måtte jeg legge meg ned på gulvet? Ja.
Fikk jeg ikke puste? Jess.
Innså jeg til slutt hva som hadde skjedd? Etter fem minutter.
Var jeg flau? Ja, men ikke så flau at jeg ikke mindre enn 10 minutter etterpå delte hele greia på både twitter og facebook. Til folks store fornøyelse.


Dere trodde kanskje at jeg var ferdig med dette? Neida.


La meg fortelle dere en historie til, denne skjedde for ikke så lenge siden. Og det beviser at smarte damer kan være dumme. For jeg er egentlig smart. Veldig smart. Det skinner ikke alltid igjennom. Serru.

Altså. Que kjøkken(hvorfor alltid kjøkkenet??) igjen.
Jeg skal vaske ovn. Denne ovnen er relativt ny, ble kjøpt i fjor via et selskap som driver på med reparering og gjensalg av hvitevarer. "Alt fungerer på denne", sa de. Jeg kommer hjem, skal steke noe og dæven. Ikke noe lys i stekeovnen. "Ok", tenker jeg. "Dette skal jeg nok finne en løsning på." Allerede her, burde det ha ringt en bjelle. For logisk tenkende mennesker ihvertfall. Gjorde det det for meg? Nei.

I over et halvt år, så har jeg altså brukt lommelykt for å sjekke om maten er ferdig.

Her en vakker dag(de er alltid vakre), så står jeg med huet tredd godt inn i ovnsrommet for å vaske. Jeg skal til å strekke meg litt lenger inn da jeg tryneskaller med noe i det ene hjørnet. Jeg ser stjerner og planeter, prøver å fokusere blikket, er for nære. Trekker meg unna et par centimeter til, ser fremdeles stjerner, fokuserer blikket og lurer på hva i helvete jeg tryna med.

Lyset.

Jeg tryna mot lyset.

Ironien er så.... vakker.

Der inne i det mørke hjørnet var det en glasskuppel. Jeg lirker glasskuppelen ut, og hva finner jeg? En defekt lyspære.

Nå er lyspæra bytta. Jeg en erfaring klokere. Litt dummere. Og enda mer blond.

Takk for meg.

A new year

Ok, people, we are now in 2014.
Did the festivities go as planned?

I can tell you guys this much, we had a party here with a lot of people, and it went over all expectations. Hehe.

This Christmas has been a bleak one. Illness and a appetite for food that has almost been nonexistent. After two weeks of illness, my head interpreted food as a string to pain, and pain is bad, so my body wasn't all that overexcited towards food. I haven't baked gingerbread or my famous Christmas sweets. Nothing. Haven't had the energy or the appetite for it.

But I think all that is behind me. I'm still at home with my parents and being pampered is a good way to get my appetite back. Also, it helps a lot to actually get an uplifting experience, like the new years eve party and things that happend there, and in the days afterwards.

On Sunday I, a little regrettably, go home to Oslo. If you asked me if I really wanted to go home, I would have to say no. But don't ask me why, hehe.

Right now, I'm just sitting in the livingroom and watching a TV series called Revolution, and trying to will my body to sleep. I got about two hours of sleep, and then I woke up to the hauling wind outside.

Awww. Fuck. First I paused for the rain squall, stood up, and the coffeepot tumbled over. Then I went outside to check the rain, came inside, was on my way down on the couch, putting my blanket on, and guess what?! I tore down my box of coca cola... Offcourse. All over the floor. And my socks. This sucks. Bah. I have to clean up.... This is me... Signe. I'm a... what is it called? A Donald Duck? Unlucky, and all that, hehe. In Norwegian we call it "ulykkesfugl". Not sure what it is in English or I'm to tired to remember...

Cleaning. That was it. Yeah. Alright.

Catch you on the flip side, brothers.