Year 2013.

I saw a cool thing the other day. You take a jar, and as the year goes by, you put notes in it about good things that happend, and on New Years Eve, you open the jar and read all the notes to be reminded of the small, little, good things.

This is a thing I will start with next year, for my memory always fools me, and when I'm sitting at years end, the only things I remember is the bad ones.

Like this year. I lost my job(kinda), got sick(again), had to readjust my vision of things, life and the future, I lost people, I got into trouble on numerous occations that took a long time to get out of and, on occasions, heartbreak even though I wasn't involved with anyone.

Do I remember a single good thing? If I think really hard, maybe I can remember one? Ofcourse, there have been some of those small little moments that have been pure joy, love and happiness, but trying to remember them while I'm sitting here and are reliving all the bad ones, that is actually one of the hardest things to do.

This "Good memories" Jar is going to be a good thing, I think. So that next year, when I'm sitting here, I can write about all the good things that happend in 2014.

Maybe this is something you could do? Sometimes we need all the help we can get in remembering the good things, don't you think?

The choice is there. Do or don't?

The heart is a muscle.

The heart is a muscle, right? So why does it hurt so much from time to time?
The heart is like a machine, the feelings one feel is not coming from there, it is coming from the brain. So why doesn't the brain hurt? Instead of the heart, I mean?

This is a thing that I've been thinking about today. I was at the grave for a buddy of mine today, and I could feel my heart ache, and break in small little pieces. Now, I feel a void. A big, painful void.
It's hard to put this pain in words, it's a feeling of dispair, emptyness, sorrow... But I can't really put the pain in words, and I would really like to be doing just that, so I can write down my pain on paper(or, in this case, online), and maybe, just maybe it will subside a little bit.

I can hope, can I?

Home for Christmas.

Doing this again, you know, writing in English, just to try.
Maybe you've guessed, but I am home for Christmas. This time it didn't take me like four hours to get here, thanks to snow and storm(last time it did...).
I've missed this a little bit, just to sit here and hear my family talk. Well... There are things here that I don't miss. The well, for example, and that showers have to be fast. That the water is of so poor quality that we can't drink it. But all the while, this is what I growned up with, and are used to.

 The first thing that my dad said to me when I sat down is "Damn.. You've lost some weight in the last two weeks." That kinda scared me, since I earlier in the day got a similare comment from a friend. "Half of you is gone!"

The last two weeks, I've been quite sick, first from a cold, and then from a stomach virus. The cold attacked my throat, and for over a week I was doomed to eat soup and porridge. And for the last two days, I almost haven't eaten at all. I know I have lost a few kilo's, but I didn't know that it was that visible.And with the paleness, I think I'm starting to look reeeeeeeeally good.

I just hope that this will adjust itself before christmas, and the feast, or else I'm think I'm going to scream.

21. Desember 2012.

Er det mange som husker denne datoen? Denne datoen for ett år siden?

La meg friske opp hukommelsen deres litt:
Dagbladet

På denne dagen for ett år siden så ble det profetert at verden ville gå under, ihvertfall om man fulgte den mayanske kalender. Selv om de få gjenlevende av maya herkomst mente bestemt at det ikke var slutten, men starten. Og jeg sitter her idag, og tenker "Hva om det faktisk var starten på noe?"

Dette året som har gått nå, har vært det mest merkelige året på lenge. Norge har opplevd stormen uten sidestykke, værforandringer og væromslag. Vi sitter i desember og det er ikke et eneste snøfnugg på bakken å oppdrive her!

Jeg har sikkert lest for mange bøker, og gjenkjenner sikkert litt for mange av tegnene på diverse ting, men det skremmer meg at været endrer. Såpass fort. For meg, så skal ikke været forandre seg så fort. Værforandringer skal skje gradvis, men gradvise forandringer i været er heller ikke noe jeg setter pris på.

Forskere påstår å si at vi lever i den 5. istiden nå, og at den er på vei til en ende. Polene smelter. Er det menneskeskapt eller er det tiden for det nå? Hva skjer når nok av polene har smeltet, og det ferskvannet renner ut i det salte havet som fraktes kloden rundt av strømmer? Disse strømmene som består av.. ja... vann? Salt vann? Hvor mye salt vann? Vil det påvirke strømmene at så mye kaldt ferskvann kommer? Vil det påvirke balansen i strømmen?

Jeg mener også at jeg har hørt snakk om det finnes bevis på at Golfstrømmen har snudd på et tidspunkt, den har ikke alltid vært den veien den er nå. Hva som vil skje om den snur, er vel blitt fundert nøye på, siden vi har hatt om dette på ungdomskolen. Men hva skal til for at den skal snu? Eller stoppe opp helt? At en balansegang ødelegges? At balansegangen mellom hvor mye % saltvann kontra hvor mye % ferskvann det finnes?

La oss forlate været.
Hvor mange har opplevd at selv om verden har blitt mindre, så har den blitt større? Vi sliter med krig, fattigdom og ondskap. Om det er en større skala av krig, eller om det bare har blitt bedre dekning av den, kan jeg ikke si noe om. Men at det er blitt verre og verre, er det ingen tvil om. I større grad så angriper dette barna, vår fremtids store ledere. Vil vi faktisk, som menneskehet, en vakker dag utslette hele kontigent av jorda pga en eller annen uoverenstemmelse? Tiden vil vise.

Det blir mer ondskap, mer vold, mer krig, mer urettferdighet. Tanken slår meg "Er vi en jævla sykdom på overflaten til Moder Jord, og er hun i ferd med å utslette oss pga dette?"

At jeg er her og tenker dette, betyr det noe i det store bildet? Sikkert ikke. Men det at jeg faktisk kan tenke dette, det syns jeg er et mirakel i seg selv. For det tyder på at det har skjedd en forandring.

Jeg er en nå. Hva skjer når vi blir flere?

Kaos.

Det er bare kaos i hodet mitt nå. Så mange tanker som tumler omhverandre. Om urettferdigheten i verden, død, savn, smerter.

Siden igår kveld, så har jeg vært i sjokk. Det har ikke gått opp for meg enda, at verden har tapt en person med et så godt og stort hjerte at hullet etter han er som et sort hull.
Jeg sitter å tenker at han fremdeles lever og at han vil logge på facebook chatten hvert øyeblikk.

Jeg prøver å sette ord på det jeg føler, men det er så vondt.
Det eneste jeg makter å si er at jeg føler dette er så altfor urettferdig. Og at alt er kaos.

Hellige TV moder, er du der?

Jeg har en bønn til deg, nemlig.

La det være noe feil med boksen min, eller med utstyret ute.
La det være noe feil som kan fikses, billig og fort.
Det er ikke kabelbrudd, og ikke feil med splitter.

Imorgen den dag må jeg ringe Viasat's kundeservice.
Jeg må være ydmyk, og spille etter deres strenger i håp om at de tilgodeser en god kunde med god betalingsevne, og gjør alt de kan for å hjelpe henne.

Og værsåsnilloveraltpåjord. La meg slippe med en egenandel, istedet for å måtte betale 2 laken for en ny dekoder, for hallo. Forsikring!

JEG.VIL.HA.TILBAKE.SIGNALENE.MINE.


Sånn.


Amen.


PS: Jeg har vært snill!!

Dagens aktualiteter.

Om jeg lever i en boble? Ja, til tider.
Idag har vært en sånn dag. Stormen her i Oslo(selv om den ikke er blitt skrevet om i nyheten, så var den her også) natt til idag slo ut parabolen min, så jeg har ikke hatt tv idag. Null stress. Jeg har flere forskjellige streaming alternativ, både på parabolboksen min og via pcen.

Så idag har Grey's Anatomy rullet på tven, og de siste timene har jeg sett på Sons Of Anarchy.
Samtidig, så er det 1.desember og det er den store ryddevaskeordne dagen. Hadde en lang liste med tolv punkter som skulle gjøres idag. Nå sitter jeg her og er sliten i skuldrene og ryggen, og har igjen 3 av punktene. Kan godt kalles produktiv da, eller?

Alt av nyheter har gått meg hus forbi idag. Og jeg merker nå at det er faktisk litt greit, for er det noe som får hjertepumpa mi til å pumpe, så er det å lese nyheter. Noen av mine beste blogginnlegg(syns jeg selv...) har kommet av å lese nyheter, hvor jeg har hamret mot tastaturet i sinne, bare skriblet ned det som falt meg inn.

Sånn har jeg det ikke lenger. Og så lenge siden sist som jeg faktisk klarte å produsere et blogginnlegg som jeg selv synes er en god myriade av ord, så lurer jeg nå på om jeg faktisk må være sinna for å klare å skrive så bra. Jeg vet jeg har det i meg.

Mon tro, om jeg må prøve å bli sinna imorgen. Jeg vil så veldig gjerne vise de få av dere som leser at jeg kan. Og meg selv.

Julestemning, kom og treng deg, her finner du ikke motstand!

Nå har jeg stått imot siden september. Jeg har fortalt meg selv at jeg ikke skal rives med, men nå er tiden her. Jeg er barnslig glad i jula, den gode julestemningen, den gode musikken, varmen, fargene og alt som følger med.

Det jeg minst av alt tenker på er gavene man får på juleaften. Jul for meg er å samles med familien, sitte i sofaen med snøen lavende ned utenfor, fyr i peisen, julefilm på tven med pepperkaker, melk og nøtter.
Og tidlig julemorgen, med tegnefilmer på tven og ditto kos.
Og lillejulaften, pyntingen av treet med mamma, pappa og bror(tradisjon) og deretter Grevinnen og Hovmesteren på NRK1.
Kakao, peiskos, pledd. Familie. Jul.
Og mat. I form av ribbe, sylte og julebrus.
Og julebrusen er ingen andre enn Hamar/Lillehammer. Det fins ingen annen julebrus.

Nå har jeg så mye hjemlengsel at jeg nesten blir dårlig. Men før jeg skal hjem til jul, så skal det pyntes her hjemme i Oslo.

Dette året så skal jeg ha rødlakkerte negler hele måneden ut, julenisselua skal brukes til over nyttår, telefonen skal synge julesanger og ha julebakgrunn, samme med pcen. Jeg skal gå rundt og nynne på julesanger, i håp om at noen blir løftet av spiriten jeg viser og smiler litt av det.
Jeg gleder meg alltid til å gå med nisselua i desember, det er så mange barn og voksne som lar seg rive med av det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har latt noen med glede nappe i luedusken for å bare le det vekk, hehe. Jeg blir et overnaturlig hyggelig menneske i desember, er så jeg lurer på om jeg sparer på all hyggeligheten og høfligheten til desember, og bruker den opp da, for så å være gretten, misantropisk og skeptisk resten av året.

Nå sitter jeg her å synger med til julelisten på Spotify, og er bare et eneste stort glis. Jeg gleder meg til å gå ut å møte verden imorgen for å kjøpe meg julebrus og julemarsipan, og glise til alle som ser på nisselua.

Desember, folkens. Det er måneden sin! I love it!