tirsdag 3. september 2013

Til det bedre.

Etter en periode med mye tungsinn, negativitet og hendelser som har gitt meg lyst til å gå i hibernate, så ser det nå ut til å ha snudd litt.

Leggene er snart helt symptomfrie fra betennelse, ryggen er bedre enn på lenge, jeg sover(kommer tilbake til denne litt senere) og jeg har fått tilbake energien til å trene. Alt i alt, så går det litt bedre.

Før sommeren, så fikk jeg jo beskjed om at leggene hadde fått beinhinnebetennelse, jeg fikk restriksjoner på hva jeg kunne gjøre til hverdags og trening. Jeg tok dette ganske så lett, da det i bunn og grunn ikke ødela så veldig mye. Så kom ryggprolapsen i tillegg, og etter det, så har all trening blitt lagt på is. Nå har det meste rettet seg igjen, og jeg har fått startet opp igjen med treningen. Yey for det!

Når det kommer til sovingen, så var jeg hos legen i august. Han spurte meg selvsagt om hvordan det går med søvnen min, da det er et tilbakevendende tema. Sist gang jeg slet skikkelig med å få sove, så gikk det nesten 12 døgn på altfor lite søvn, og jeg hadde en episode hvor søvnmangelen tok fullstendig overhånd og jeg opplevde et paranoid øyeblikk. Den klassiske "alle er ute etter å ta meg"-greia. Etter det, så fikk jeg beskjed om å ordne en time hos legen og forklare at jeg trengte hjelp. Og hjelpen kom i form av Imovane. Den hjalp meg veldig på veien, og jeg fikk stablet søvnen på beina igjen.

Men nå i det siste, så har jeg begynt å slite igjen. Sover 3-4 timer av gangen, våkner, er oppe i 1-2 timer, og sover igjen. Ihvertfall på natta, jeg sov ikke hele natta igjennom. Dagene gikk så som så greit, litt sliten, alltid trøtt, men våken.

Så når legen min atter en gang spurte om hvordan det gikk, så sa jeg som sant var at det går bare nedover igjen, og at jeg egentlig forventer å bli søvnløs om ikke så lenge. Da sukket han, så meg rett inn i øyene og sa "Dette må vi få gjort noe med, dette tyder jo på at det er noe i veien et eller annet sted i kroppen din som gjør at søvnapparatet ditt ikke fungerer ordentlig." Så det ble en liten spørsmålsrunde rundt hva som skjer når jeg legger meg til å sove, og hva jeg føler/kjenner. Så nå kan det kanskje se ut til at jeg kanskje burde ta en tur til en nevrolog(igjen), og sjekke hva som skjer. Overaktivt nervesystem er visst en greie som skaper en hel del problemer for nattesøvnen. Har jeg hørt.

Så nå sitter jeg å ser på en boks med noen morsomme piller i. Små, rosa saker. Heaven in a pill. Som jeg liker å kalle det. Den gjør meg så deilig trøtt og susete at jeg omtrent sovner med engang jeg legger hodet på puta. Og jeg sover hele natta igjennom. Med unntak av de få nettene hvor jeg opplever en normal bivirkning av dem og har veldig livaktige mareritt som vekker meg. Men det er ikke verre enn at jeg roer pulsen, og bare snur meg til å sove igjen. Null problem. :)

Problemet med denne boksen er ikke noe jeg får gjort så veldig mye med, men jeg måtte flire og se litt rart på legen når han forklarte hva  den EGENTLIG brukes mot. "Den er for mennesker som sliter med bipolare lidelser og schizofreni, men det sliter ikke du med, altså! Denne medisinen roer også ned nervesystemet, noe som du trolig vil merke og finne hjelp i". Så der har dere det, folkens, hehe.

Utover det, så finner jeg dette veldig positivt. Om det faktisk viser seg å være nervesystemet som forårsaker de massive søvnproblemene mine, og jeg får en diagnose til å hjelpe meg på veien, så kan det bety at det blir en slutt på å ha søvnproblemer. Om dette viser seg å være rett, så kan jeg plutselig få denne medisinen og andre medisiner på blå resept. Da har vi ihvertfall fått fikset ETT problem.

Og akkurat nå, så får det meg til å smile. Ett problem er fikset, og selv om det verken er et hovedproblem til hvorfor, så er det meg revnende likegyldig, da det hjelper meg så mye på veien til å få en stabil form, at jeg egentlig driter litt i alt det andre.

Nei.. Nå skal jeg begynne å gjøre meg klar til å ta en joggetur i skogen. Jeg kan nemlig endelig gjøre det igjen, og det skal utnyttes frem til snøen kommer.

Have a good one!