mandag 17. juni 2013

En skulle tro.

En skulle tro at søvn leger de fleste plager, i mitt tilfelle stemmer det ikke på en prikk.
Orket ikke mer tidligere idag og gikk for å sove. Våknet svett, herjet, jaget og enda mer ødelagt. Hadde flere drømmer og mareritt som avløste hverandre, og det tilsier jo at jeg har vært dypt nede, men enda så våknet jeg ikke tilfreds og uthvilt.

Nå sitter jeg i sofaen, godt påkledd fordi jeg fryser, men varm fordi jeg er påkledd. Kroppen klarer liksom ikke helt å bestemme seg for om den skal være varm eller fryse. Øyene er fremdeles såre, hodet er vondt, kvalmen er tilbake, svimmel og generelt i dårlig form.

Og når man i tillegg tenker på at jeg fort kan oppleve å ha flere dager av denne typen, så kan man lure på hvor mange dårlige dager kontra bra dager det er, og hvordan forholdet ser ut. Jeg vil ikke telle, fordi hvis jeg hadde funnet ut at jeg faktisk har flere dårlige dager enn bedre dager, så ville jeg nok bare gitt opp endel og isolert meg.

Enkelte dager, sånn som idag, så lurer jeg på hvor jeg får styrken fra, til å takle dette. Å gå fra å være nogenlunde frisk til å bli en vandrende zombie dagen etterpå. Det tærer. Ikke bare fordi jeg føler at jeg går glipp av ting, men fordi jeg føler at jeg blir en byrde for andre når jeg blir sånn som det her. Og jeg får dårlig samvittighet ovenfor de jeg er hos, eller de jeg plager. Jeg vil ikke være den personen som blir en irritasjon for andre fordi jeg ikke klarer å IKKE snakke om hvordan formen er, hvor elendig jeg føler meg. Så det ender somregel opp med at jeg ikke snakker med folk hvordan jeg egentlig har det, og heller holder det inne, ikke viser meg utenfor huset, blir inaktiv på sosiale medier, ikke svarer på de forskjellige appene på telefonen som tikker inn hele dagen.

Men jeg tenker at ett sted må jeg få lov til å ukritisk ha et utslipp. Jeg klarer ikke å holde på dette i all evighet.

Hei... Jeg er Signe, og jeg er syk. Du ser det ikke til vanlig, men idag så har jeg en så dårlig dag at ingenting kan få meg til å gråte, fordi jeg er lei.

Et ansikt på en usynlig sykdom.

Jeg sto her tidligere idag og tenkte for meg selv. Hvor slitsomt det er å måtte åpne munnen, formulere setninger og å alltid si ifra om hvordan formen er. Jeg tenkte faktisk at det hadde vært så mye enklere å bare falle bevisstløs om eller i koma, hver gang formen er så laber som nå.

Jeg orker ikke å se ut idag, sollyset er for sterkt. Det kjennes ut som om øyene mine tar fysisk skade, og hodet verker. Høye lyder skjærer inn i øregangene og det kjennes ut som om trommehinna skal løsne. Konstant kvalm, usikker på om jeg kan spise og holde på maten. Sår i øyene, de er konstant "på gråten", og produserer mye væske idag.

Alt dette er noe som ikke synes på utsiden. Med unntak av den syke hudfargen man får, når man er kvalm. Jeg er hvitere enn normalt idag, men igjen... Det er ikke alle som ser det, heller.

Så her har dere et ansikt.

Som for meg signaliserer at jeg ikke har en god dag idag. Men som for dere kanskje ser helt normalt ut. Husk dette når dere er ute og treffer på folk med en usynlig sykdom.