mandag 30. desember 2013

Year 2013.

I saw a cool thing the other day. You take a jar, and as the year goes by, you put notes in it about good things that happend, and on New Years Eve, you open the jar and read all the notes to be reminded of the small, little, good things.

This is a thing I will start with next year, for my memory always fools me, and when I'm sitting at years end, the only things I remember is the bad ones.

Like this year. I lost my job(kinda), got sick(again), had to readjust my vision of things, life and the future, I lost people, I got into trouble on numerous occations that took a long time to get out of and, on occasions, heartbreak even though I wasn't involved with anyone.

Do I remember a single good thing? If I think really hard, maybe I can remember one? Ofcourse, there have been some of those small little moments that have been pure joy, love and happiness, but trying to remember them while I'm sitting here and are reliving all the bad ones, that is actually one of the hardest things to do.

This "Good memories" Jar is going to be a good thing, I think. So that next year, when I'm sitting here, I can write about all the good things that happend in 2014.

Maybe this is something you could do? Sometimes we need all the help we can get in remembering the good things, don't you think?

The choice is there. Do or don't?

The heart is a muscle.

The heart is a muscle, right? So why does it hurt so much from time to time?
The heart is like a machine, the feelings one feel is not coming from there, it is coming from the brain. So why doesn't the brain hurt? Instead of the heart, I mean?

This is a thing that I've been thinking about today. I was at the grave for a buddy of mine today, and I could feel my heart ache, and break in small little pieces. Now, I feel a void. A big, painful void.
It's hard to put this pain in words, it's a feeling of dispair, emptyness, sorrow... But I can't really put the pain in words, and I would really like to be doing just that, so I can write down my pain on paper(or, in this case, online), and maybe, just maybe it will subside a little bit.

I can hope, can I?

søndag 22. desember 2013

Home for Christmas.

Doing this again, you know, writing in English, just to try.
Maybe you've guessed, but I am home for Christmas. This time it didn't take me like four hours to get here, thanks to snow and storm(last time it did...).
I've missed this a little bit, just to sit here and hear my family talk. Well... There are things here that I don't miss. The well, for example, and that showers have to be fast. That the water is of so poor quality that we can't drink it. But all the while, this is what I growned up with, and are used to.

 The first thing that my dad said to me when I sat down is "Damn.. You've lost some weight in the last two weeks." That kinda scared me, since I earlier in the day got a similare comment from a friend. "Half of you is gone!"

The last two weeks, I've been quite sick, first from a cold, and then from a stomach virus. The cold attacked my throat, and for over a week I was doomed to eat soup and porridge. And for the last two days, I almost haven't eaten at all. I know I have lost a few kilo's, but I didn't know that it was that visible.And with the paleness, I think I'm starting to look reeeeeeeeally good.

I just hope that this will adjust itself before christmas, and the feast, or else I'm think I'm going to scream.

lørdag 21. desember 2013

21. Desember 2012.

Er det mange som husker denne datoen? Denne datoen for ett år siden?

La meg friske opp hukommelsen deres litt:
Dagbladet

På denne dagen for ett år siden så ble det profetert at verden ville gå under, ihvertfall om man fulgte den mayanske kalender. Selv om de få gjenlevende av maya herkomst mente bestemt at det ikke var slutten, men starten. Og jeg sitter her idag, og tenker "Hva om det faktisk var starten på noe?"

Dette året som har gått nå, har vært det mest merkelige året på lenge. Norge har opplevd stormen uten sidestykke, værforandringer og væromslag. Vi sitter i desember og det er ikke et eneste snøfnugg på bakken å oppdrive her!

Jeg har sikkert lest for mange bøker, og gjenkjenner sikkert litt for mange av tegnene på diverse ting, men det skremmer meg at været endrer. Såpass fort. For meg, så skal ikke været forandre seg så fort. Værforandringer skal skje gradvis, men gradvise forandringer i været er heller ikke noe jeg setter pris på.

Forskere påstår å si at vi lever i den 5. istiden nå, og at den er på vei til en ende. Polene smelter. Er det menneskeskapt eller er det tiden for det nå? Hva skjer når nok av polene har smeltet, og det ferskvannet renner ut i det salte havet som fraktes kloden rundt av strømmer? Disse strømmene som består av.. ja... vann? Salt vann? Hvor mye salt vann? Vil det påvirke strømmene at så mye kaldt ferskvann kommer? Vil det påvirke balansen i strømmen?

Jeg mener også at jeg har hørt snakk om det finnes bevis på at Golfstrømmen har snudd på et tidspunkt, den har ikke alltid vært den veien den er nå. Hva som vil skje om den snur, er vel blitt fundert nøye på, siden vi har hatt om dette på ungdomskolen. Men hva skal til for at den skal snu? Eller stoppe opp helt? At en balansegang ødelegges? At balansegangen mellom hvor mye % saltvann kontra hvor mye % ferskvann det finnes?

La oss forlate været.
Hvor mange har opplevd at selv om verden har blitt mindre, så har den blitt større? Vi sliter med krig, fattigdom og ondskap. Om det er en større skala av krig, eller om det bare har blitt bedre dekning av den, kan jeg ikke si noe om. Men at det er blitt verre og verre, er det ingen tvil om. I større grad så angriper dette barna, vår fremtids store ledere. Vil vi faktisk, som menneskehet, en vakker dag utslette hele kontigent av jorda pga en eller annen uoverenstemmelse? Tiden vil vise.

Det blir mer ondskap, mer vold, mer krig, mer urettferdighet. Tanken slår meg "Er vi en jævla sykdom på overflaten til Moder Jord, og er hun i ferd med å utslette oss pga dette?"

At jeg er her og tenker dette, betyr det noe i det store bildet? Sikkert ikke. Men det at jeg faktisk kan tenke dette, det syns jeg er et mirakel i seg selv. For det tyder på at det har skjedd en forandring.

Jeg er en nå. Hva skjer når vi blir flere?




fredag 6. desember 2013

Kaos.

Det er bare kaos i hodet mitt nå. Så mange tanker som tumler omhverandre. Om urettferdigheten i verden, død, savn, smerter.

Siden igår kveld, så har jeg vært i sjokk. Det har ikke gått opp for meg enda, at verden har tapt en person med et så godt og stort hjerte at hullet etter han er som et sort hull.
Jeg sitter å tenker at han fremdeles lever og at han vil logge på facebook chatten hvert øyeblikk.

Jeg prøver å sette ord på det jeg føler, men det er så vondt.
Det eneste jeg makter å si er at jeg føler dette er så altfor urettferdig. Og at alt er kaos.

tirsdag 3. desember 2013

Hellige TV moder, er du der?

Jeg har en bønn til deg, nemlig.

La det være noe feil med boksen min, eller med utstyret ute.
La det være noe feil som kan fikses, billig og fort.
Det er ikke kabelbrudd, og ikke feil med splitter.

Imorgen den dag må jeg ringe Viasat's kundeservice.
Jeg må være ydmyk, og spille etter deres strenger i håp om at de tilgodeser en god kunde med god betalingsevne, og gjør alt de kan for å hjelpe henne.

Og værsåsnilloveraltpåjord. La meg slippe med en egenandel, istedet for å måtte betale 2 laken for en ny dekoder, for hallo. Forsikring!

JEG.VIL.HA.TILBAKE.SIGNALENE.MINE.


Sånn.


Amen.


PS: Jeg har vært snill!!

mandag 2. desember 2013

Dagens aktualiteter.

Om jeg lever i en boble? Ja, til tider.
Idag har vært en sånn dag. Stormen her i Oslo(selv om den ikke er blitt skrevet om i nyheten, så var den her også) natt til idag slo ut parabolen min, så jeg har ikke hatt tv idag. Null stress. Jeg har flere forskjellige streaming alternativ, både på parabolboksen min og via pcen.

Så idag har Grey's Anatomy rullet på tven, og de siste timene har jeg sett på Sons Of Anarchy.
Samtidig, så er det 1.desember og det er den store ryddevaskeordne dagen. Hadde en lang liste med tolv punkter som skulle gjøres idag. Nå sitter jeg her og er sliten i skuldrene og ryggen, og har igjen 3 av punktene. Kan godt kalles produktiv da, eller?

Alt av nyheter har gått meg hus forbi idag. Og jeg merker nå at det er faktisk litt greit, for er det noe som får hjertepumpa mi til å pumpe, så er det å lese nyheter. Noen av mine beste blogginnlegg(syns jeg selv...) har kommet av å lese nyheter, hvor jeg har hamret mot tastaturet i sinne, bare skriblet ned det som falt meg inn.

Sånn har jeg det ikke lenger. Og så lenge siden sist som jeg faktisk klarte å produsere et blogginnlegg som jeg selv synes er en god myriade av ord, så lurer jeg nå på om jeg faktisk må være sinna for å klare å skrive så bra. Jeg vet jeg har det i meg.

Mon tro, om jeg må prøve å bli sinna imorgen. Jeg vil så veldig gjerne vise de få av dere som leser at jeg kan. Og meg selv.

søndag 1. desember 2013

Julestemning, kom og treng deg, her finner du ikke motstand!

Nå har jeg stått imot siden september. Jeg har fortalt meg selv at jeg ikke skal rives med, men nå er tiden her. Jeg er barnslig glad i jula, den gode julestemningen, den gode musikken, varmen, fargene og alt som følger med.

Det jeg minst av alt tenker på er gavene man får på juleaften. Jul for meg er å samles med familien, sitte i sofaen med snøen lavende ned utenfor, fyr i peisen, julefilm på tven med pepperkaker, melk og nøtter.
Og tidlig julemorgen, med tegnefilmer på tven og ditto kos.
Og lillejulaften, pyntingen av treet med mamma, pappa og bror(tradisjon) og deretter Grevinnen og Hovmesteren på NRK1.
Kakao, peiskos, pledd. Familie. Jul.
Og mat. I form av ribbe, sylte og julebrus.
Og julebrusen er ingen andre enn Hamar/Lillehammer. Det fins ingen annen julebrus.

Nå har jeg så mye hjemlengsel at jeg nesten blir dårlig. Men før jeg skal hjem til jul, så skal det pyntes her hjemme i Oslo.

Dette året så skal jeg ha rødlakkerte negler hele måneden ut, julenisselua skal brukes til over nyttår, telefonen skal synge julesanger og ha julebakgrunn, samme med pcen. Jeg skal gå rundt og nynne på julesanger, i håp om at noen blir løftet av spiriten jeg viser og smiler litt av det.
Jeg gleder meg alltid til å gå med nisselua i desember, det er så mange barn og voksne som lar seg rive med av det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har latt noen med glede nappe i luedusken for å bare le det vekk, hehe. Jeg blir et overnaturlig hyggelig menneske i desember, er så jeg lurer på om jeg sparer på all hyggeligheten og høfligheten til desember, og bruker den opp da, for så å være gretten, misantropisk og skeptisk resten av året.

Nå sitter jeg her å synger med til julelisten på Spotify, og er bare et eneste stort glis. Jeg gleder meg til å gå ut å møte verden imorgen for å kjøpe meg julebrus og julemarsipan, og glise til alle som ser på nisselua.

Desember, folkens. Det er måneden sin! I love it!

tirsdag 26. november 2013

Røykeslutt fortsettelse.

Lurer sikkert litt på hvordan det går?

Tja. Jeg sprekker. Hele tiden. Nå er det to dager siden sist jeg tok meg en røyk. Det lengste jeg holdt var nesten en uke. Det psykologiske bak røykingen har et såpass hardt grep på meg at jeg nesten ikke kan gå ut på butikken, plutselig så står jeg der med en pakke med røyk i handa og bare "hva i helvete skjedde nå??".

Jeg lager unnskyldninger hele tiden for meg selv til å røyke.

En kompis sa til meg "Du er ikke en hund."
Hei...Jeg er en hund. Jeg går for de mest primitive behov, og setter de foran alt annet. Og det verste er at jeg VET så veldig godt at jeg er en hund, jeg vil ikke være en hund. Jeg vil bevise for meg selv, og for andre at jeg er sterkere enn dette. Men sannheten er at jeg er, innerst inne, et primitivt vesen. Jeg har bare lært meg å snakke og å tenke, men jeg er fremdeles primitiv. Har jeg lyst på noe, så tar jeg det.

Jeg er skuffa. Over meg selv. Men mest av alt, så er jeg skuffa over meg selv fordi jeg skuffer andre. Sitter med en konstant stygg smak i munnen.

Idag er det handledag igjen. Jeg vet jeg kommer til å gå i svart, og stå utenfor butikken med en pakke med røyk i handa. Det beste er å kaste den eller å gi den bort. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Hei. Mitt navn er Signe, jeg er en hund. Som prøver å bli et menneske.

tirsdag 12. november 2013

Røykeslutt.

Jeg har kommet dit hvor det bare er nikotinet som er godt for kroppen. Smaken, lukta, røyken er ikke godt lenger. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å gjøre ting lettere for meg, og kutte ned. Men selvsagt.. Når du er klar over at du må gjøre noe, da er det virkelig hakket verre å gjøre det.

Røykeslutt går trått om dagen, bare for å si det mildt. Men jeg må. Dette kan ikke fortsette lenger. Gått fra å være hosting nå og da, til å hoste hver morgen, det er ikke et godt tegn.
Det er vel nå jeg får testet hvor sterk jeg egentlig er. Til å falle for fristelsen, bryte gamle vaner og å gjøre det som er bra for meg selv.

fredag 8. november 2013

Jul og alt som følger med.

Nå er vi i november(movember, haha), og det nærmer seg med stormskritt til jul.

Jeg sitter her helt i harnisk og lurer på hva jeg skal gi folk. Noe som jeg gjør hver eneste gang det nærmer seg. Og å spørre dem blir for teit eller hva? En gave fra meg skal liksom ha omtanke, kjærlighet og sånt liggende i seg, men med en gang jeg setter meg ned for å tenke over det her, så går hjernen i fri.

Den skal være gjennomtenkt, samtidig som den skal være nyttig. Og hva gir man seriøst til en som mener han har alt?? Noen som kan gi meg et godt svar på det, eller? Jeg får seriøst grå hår av hele greia.

Her igår, så fant jeg ut at jeg kanskje skulle lage noe da. Men så tittet jeg på antallet mennesker på lista og bare "Noooooo, not enough time, stræss!" Så det slo jeg ifra meg.

Så da sitter jeg her da. Med en hel liste av folk som skal ha gaver. Blir de sure om de får en potteplante alle sammen, tro?

onsdag 23. oktober 2013

Tankefantasi.

Jeg er veldig klar over at jeg har en veldig god fantasi. Og som med alle andre som har en god fantasi, så hender det at man skriver ned det som surrer i hodet.

I mitt tilfelle, så har ikke det skjedd i det siste. Jeg pleide å bruke den gamle bloggen til å taste ned masse rart, for å få det ut av hodet sånn at det ikke plaget meg lenger. Ikke nå lenger. Denne bloggen har for det meste blitt brukt som en ventil hvor jeg kan, nesten ukritisk, klage på alt som irriterer meg.

Vet dere hva? Jeg er lei. Det å klage på noe. Ei venninne av meg sa det ganske så pent:
"Du kan velge å fokusere på det dumme og vonde som skjer, eller så kan du velge å heller fokusere på de små gode tingene som skjer."
Og nå tar jeg meg selv i å tenke at hun har rett. Man har et valg. Livet biter deg i ræva. Hva så? Snu deg rundt og bit igjen. Gir livet deg sitroner, lag eplebrus og få livet og alle andre til å lure på hvordan i helvete du klarte det.

Det skal sies, for the record, at jeg brukte denne bloggen for å klage fordi jeg ikke fikk det ut andre steder, men de siste månedene så er det to stykker som har utmerket seg som klagevegger, og dette har de nå sagt rett ut til meg at de liker, fordi de merker at jeg blir mer avbalansert etter å ha klagd.

Så da er det kapittelet avsluttet.

Nå derimot. Nå starter et helt annet kapittel.

Dere kan glede dere. Dette blir bra.
Episk.

Legen..... wait for it.... DARY!

tirsdag 22. oktober 2013

Pass på verden, Signe er løs!

Hadde noen vært lure, så hadde dette stått på forsidene til avisene idag i krigstyper.
Sånn at alle kunne ha forberedt seg på det morsomme synet det må ha vært, mener jeg. Og samtidig flyttet seg. "Næ, se. Det er hu Signe, nå må vi fløtta oss..."

Møteaktivitet igjen idag. Tidlig opp kvart over seks, koma, mer koma, enda mer koma. Hvordan jeg klarte å lage de to første kaffekoppene aner jeg ikke. Tror jeg på et tidspunkt faktisk stakk kjeften innunder espressomaskinen og gulpet det i meg rett fra kilden.

Reiser avgårde rundt 10. Tidlig ute og god tid. En halvtime med reise med buss og bane. Men så skjer det. Livet. Karma. Sitroner. Et eller annet.

Øreproppene mine kutter ut på bussen. Plutselig spiller jeg Blank and Jones ut i hele bussen. Forfjamset river jeg til meg telefonen, og får satt sangen på pause, og jeg husker jeg tenkte; "Takk faen for at jeg ikke spilte Sin with Sebastian nå......."
Men kjære lesere.... Det stoppet ikke der. Av på Brynseng, finne rett plattform, vente på banen. Tid til en røyk. Sjekker klokka og ser at den skal komme snart. Klokka blir slagen. Ingen bane. Tre minutter etterpå kommer det en bane inn på sporet.
I min blinde tro, så går jeg på denne for banen jeg ventet på, skulle komme på dette sporet og itillegg, så var den forsinket, så jeg kastet meg inn dørene.

Setter meg ned, stirrer på alle i vognen, hører noe musikk, synger litt med inni meg. Fikler med telefonen, og venter på annonseringen av holdeplassen jeg skal av på.

"Ellingsrud, Endestasjon"

"HÆ? HVA? NEEEEEEEEEEEEEEEEEI."

Åjoda. Feil bane. Helt på den andre siden. Herlig. Min type flaks. Dette er så herlig. Løper ut av banen, prøver å finne veien ut. Rister på hodet, ler og banner samtidig. Jeg må ha sett ut som en typisk gærning der jeg løper rundt som en hodeløs kylling, smiler, ler og banner på meg selv. 
Finner veien opp og ut, finner ut hvor jeg er. Ringer drosje.
"Oslo Taxi, du snakker med -biiip-. 

Jeg: Taxi, fort, rekke møte, forsinka, fra Ellingsrud Tbane, værsåsnillhjelpmegjegersåååååforsinkaoganerfaenikkehvordanjegskalkom--
Oslo Taxi: RO NED OG PUST. Sender taxi omgående, dette går bra, PUST.
Jeg: PUSTER. PRØVER. FORSINKA. STRESS!!!!"

Antageligvis den særeste telefonsamtalen jeg har hatt i mitt liv. Og vedkommende jeg snakket med på sentralen. Stakkars menneske. 
Drosjen kommer, og damen i førersetet sier; "Hørte dette var en prioritert tur, du skal visst et sted i en faens fart?"
Jeg får stammet ut adressen, og vi starter å kjøre. Og selvsagt.... Damen lurer på hva som har skjedd. Og jeg forklarer. Hun ler... Og ler.. Og ler enda mer. 
Det minner meg samtidig på at jeg snakket med sekretæren til han jeg skulle møte før taxien kom. Hun lo.. Og lo... Og lo... Og lo litt mer. Og sa at det gikk i orden, hun skulle si ifra. Og lo mens hun la på. Det er her jeg begynner å innse for et forbaska fjols jeg har vært.... Og at jeg egentlig ikke burde fortelle dette til NOEN, men hallo..

Vi kommer oss frem til den rette adressen, 3 minutter før møtet skal starte. Jeg overøser sjåføren med takk, og løper inn. 

Hva Signe har lært idag?
Ha ALLTID med deg et ekstra sett med ørepropper.
Du fungerer IKKE uten musikk. 
Sjekk ALLTID at du går på riktig bane. 
Og.. Mest av alt....




















Du er et fjols.

torsdag 17. oktober 2013

Leave me be, i don't wanna be here anymore!

Høst, folkens.

Den tiden på året hvor bladene dør, og du synlig kan se det, for de skifter farge fra grønt til gult til oransje til rødt(en eller annen vei...) og dermed ramler de av i en høststorm hvor det regner sidelengs og blåser så hardt at tupèen på naboen ligger på verandaen din, og deretter blir bladene brune.

Jeg liker den første delen av høsten. Fremdeles varmt nok ute og fargeeksplosjon overalt. Så kommer den første høststormen, og plutselig så tenker jeg på varme strender, sol, parasoller, paraplydrinker og....... Ø'blikk, jeg må stikke på momondo og sjekke fly....

Du skjønner poenget mitt. Jeg vil bare ta det første og beste flyet nedover til ferieparadiset mitt, slikke sol, gå i bikini og glemme alt som heter vinter, kulde og snø. Er rart å tenke på det at jeg tidligere var en skikkelig snø entusiast. Jeg er vel det enda, men jeg har klart å dytte den gærningen lenger inn i skapet, jo kaldere det har blitt.

For at jeg skal overleve denne vinteren, så har jeg satt meg noen mål.
- Jeg skal reise hjemover til Hedmarken, finne frem skøytene og nistirre på Mjøsa til den fryser over.
- Jeg skal finne frem snowblades'a og stikke til fjells. Og være litt fjols. Og kanskje brekke et bein. Eller tre.
- Skal stikke på så mange hockeykamper som jeg klarer.
- Jeg skal være involvert i minimum en snøballkrig.
- Jeg skal ligge på et isolert sted, hvor det ikke er noen lysforstyrrelser og kikke på stjernene. Og fryse av meg ræva samtidig, helst.
- Jeg skal få med meg aurora borealis i levende livet.

Med denne lista så håper jeg at jeg kommer til å holde meg såpass konsentrert på å få til dette, at jeg glemmer kulda.

Who am I kidding????

tirsdag 3. september 2013

Til det bedre.

Etter en periode med mye tungsinn, negativitet og hendelser som har gitt meg lyst til å gå i hibernate, så ser det nå ut til å ha snudd litt.

Leggene er snart helt symptomfrie fra betennelse, ryggen er bedre enn på lenge, jeg sover(kommer tilbake til denne litt senere) og jeg har fått tilbake energien til å trene. Alt i alt, så går det litt bedre.

Før sommeren, så fikk jeg jo beskjed om at leggene hadde fått beinhinnebetennelse, jeg fikk restriksjoner på hva jeg kunne gjøre til hverdags og trening. Jeg tok dette ganske så lett, da det i bunn og grunn ikke ødela så veldig mye. Så kom ryggprolapsen i tillegg, og etter det, så har all trening blitt lagt på is. Nå har det meste rettet seg igjen, og jeg har fått startet opp igjen med treningen. Yey for det!

Når det kommer til sovingen, så var jeg hos legen i august. Han spurte meg selvsagt om hvordan det går med søvnen min, da det er et tilbakevendende tema. Sist gang jeg slet skikkelig med å få sove, så gikk det nesten 12 døgn på altfor lite søvn, og jeg hadde en episode hvor søvnmangelen tok fullstendig overhånd og jeg opplevde et paranoid øyeblikk. Den klassiske "alle er ute etter å ta meg"-greia. Etter det, så fikk jeg beskjed om å ordne en time hos legen og forklare at jeg trengte hjelp. Og hjelpen kom i form av Imovane. Den hjalp meg veldig på veien, og jeg fikk stablet søvnen på beina igjen.

Men nå i det siste, så har jeg begynt å slite igjen. Sover 3-4 timer av gangen, våkner, er oppe i 1-2 timer, og sover igjen. Ihvertfall på natta, jeg sov ikke hele natta igjennom. Dagene gikk så som så greit, litt sliten, alltid trøtt, men våken.

Så når legen min atter en gang spurte om hvordan det gikk, så sa jeg som sant var at det går bare nedover igjen, og at jeg egentlig forventer å bli søvnløs om ikke så lenge. Da sukket han, så meg rett inn i øyene og sa "Dette må vi få gjort noe med, dette tyder jo på at det er noe i veien et eller annet sted i kroppen din som gjør at søvnapparatet ditt ikke fungerer ordentlig." Så det ble en liten spørsmålsrunde rundt hva som skjer når jeg legger meg til å sove, og hva jeg føler/kjenner. Så nå kan det kanskje se ut til at jeg kanskje burde ta en tur til en nevrolog(igjen), og sjekke hva som skjer. Overaktivt nervesystem er visst en greie som skaper en hel del problemer for nattesøvnen. Har jeg hørt.

Så nå sitter jeg å ser på en boks med noen morsomme piller i. Små, rosa saker. Heaven in a pill. Som jeg liker å kalle det. Den gjør meg så deilig trøtt og susete at jeg omtrent sovner med engang jeg legger hodet på puta. Og jeg sover hele natta igjennom. Med unntak av de få nettene hvor jeg opplever en normal bivirkning av dem og har veldig livaktige mareritt som vekker meg. Men det er ikke verre enn at jeg roer pulsen, og bare snur meg til å sove igjen. Null problem. :)

Problemet med denne boksen er ikke noe jeg får gjort så veldig mye med, men jeg måtte flire og se litt rart på legen når han forklarte hva  den EGENTLIG brukes mot. "Den er for mennesker som sliter med bipolare lidelser og schizofreni, men det sliter ikke du med, altså! Denne medisinen roer også ned nervesystemet, noe som du trolig vil merke og finne hjelp i". Så der har dere det, folkens, hehe.

Utover det, så finner jeg dette veldig positivt. Om det faktisk viser seg å være nervesystemet som forårsaker de massive søvnproblemene mine, og jeg får en diagnose til å hjelpe meg på veien, så kan det bety at det blir en slutt på å ha søvnproblemer. Om dette viser seg å være rett, så kan jeg plutselig få denne medisinen og andre medisiner på blå resept. Da har vi ihvertfall fått fikset ETT problem.

Og akkurat nå, så får det meg til å smile. Ett problem er fikset, og selv om det verken er et hovedproblem til hvorfor, så er det meg revnende likegyldig, da det hjelper meg så mye på veien til å få en stabil form, at jeg egentlig driter litt i alt det andre.

Nei.. Nå skal jeg begynne å gjøre meg klar til å ta en joggetur i skogen. Jeg kan nemlig endelig gjøre det igjen, og det skal utnyttes frem til snøen kommer.

Have a good one!

mandag 12. august 2013

Fremtid.

Fremtid. Jeg smaker på ordet. Frem. Tid. Fremover i tid. Hva er det med å tenke fremover i tid som er så viktig for oss mennesker? Hvorfor må vi alltid tenke fremover i tid?

Av gammel uvane, så tenker jeg alltid fremover i tid, jeg drømmer, fantaserer. For så i neste øyeblikk bli slått tilbake til virkeligheten, her jeg sitter. Med skyer, mørke som natten, hengende over hodet. Jeg tenker på min fremtid, og ser bare usikkerhet. Jeg vet ingenting. Om hvor jeg skal gå, hvor jeg skal ende.

Jeg føler meg så mislykka at jeg blir kvalm. Jeg blir kvalm over meg selv. Når jeg var yngre og tenkte frem til når jeg var 24, så var det ikke dette jeg så for meg. Her sitter jeg. I en sofa med prolaps i ryggen, en livsendrende diagnose hengende over hodet med liten eller ingen utsikt for 100% friskmeldelse, enda en avsluttet jobbkarriere bak meg og ulykkelig forelska. Hvis det er et punkt i livet, hvor man ville ha gitt opp, så er det her. Nå. Dette er et punkt som definerer en person.

For meg, så er det å gi opp ikke et alternativ. Men jeg klarer ikke å ta imot mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal snu meg for å be om hjelp, for å få hjelp. Så jeg sitter her, alene.. Og tenker. Tenker over alt jeg gjorde feil, hva jeg kunne ha gjort for å forhindre for å ha havnet her. Drømmer.. Fantaserer...

onsdag 31. juli 2013

Forandringer.

Nå har det skjedd forandringer. Forandringer som jeg ikke liker, men må tvinge meg selv til å like for de kommer til å gjelde en god stund.

Jeg sitter i skrivende stund og hører på metall, for det er det eneste som passer humøret om dagen. Jeg vurderer å ta en pause fra livet litt, og bare eksistere her i leiligheten for å se serier, filmer, stappe mat i trynet og være meg. Det innebærer selvsagt at jeg ikke kommer til å tilbringe mye tid på verken pc eller mobil. Mobilen kan det faktisk hende at jeg bare skrur av, for å slippe at den pinger meg inn i grenseløs irritasjon.

Jeg har avsluttet jobbforholdet med hotellet i Oslo. Dette valget jeg å gjøre i samarbeid med konsulent, fordi jeg ikke ble bedre av å jobbe der, jeg møtte veggen i fjor på våren, og har aldri kommet meg. Og imorgen skal jeg til legen for å få meg inn på M.E. klinikken her i Oslo.

Jeg orker ikke å sitte på ræva i flere måneder mens jeg må snakke med flere forskjellige saksbehandlere på NAV for å finne ut av hva jeg skal gjøre. Jeg vil inn på klinikken, og undergå en fysisk sjekk som ingen kan pirke på og finne ut av hva som skjer i kroppen.

Blir jeg bedre? Står jeg stille?

mandag 17. juni 2013

En skulle tro.

En skulle tro at søvn leger de fleste plager, i mitt tilfelle stemmer det ikke på en prikk.
Orket ikke mer tidligere idag og gikk for å sove. Våknet svett, herjet, jaget og enda mer ødelagt. Hadde flere drømmer og mareritt som avløste hverandre, og det tilsier jo at jeg har vært dypt nede, men enda så våknet jeg ikke tilfreds og uthvilt.

Nå sitter jeg i sofaen, godt påkledd fordi jeg fryser, men varm fordi jeg er påkledd. Kroppen klarer liksom ikke helt å bestemme seg for om den skal være varm eller fryse. Øyene er fremdeles såre, hodet er vondt, kvalmen er tilbake, svimmel og generelt i dårlig form.

Og når man i tillegg tenker på at jeg fort kan oppleve å ha flere dager av denne typen, så kan man lure på hvor mange dårlige dager kontra bra dager det er, og hvordan forholdet ser ut. Jeg vil ikke telle, fordi hvis jeg hadde funnet ut at jeg faktisk har flere dårlige dager enn bedre dager, så ville jeg nok bare gitt opp endel og isolert meg.

Enkelte dager, sånn som idag, så lurer jeg på hvor jeg får styrken fra, til å takle dette. Å gå fra å være nogenlunde frisk til å bli en vandrende zombie dagen etterpå. Det tærer. Ikke bare fordi jeg føler at jeg går glipp av ting, men fordi jeg føler at jeg blir en byrde for andre når jeg blir sånn som det her. Og jeg får dårlig samvittighet ovenfor de jeg er hos, eller de jeg plager. Jeg vil ikke være den personen som blir en irritasjon for andre fordi jeg ikke klarer å IKKE snakke om hvordan formen er, hvor elendig jeg føler meg. Så det ender somregel opp med at jeg ikke snakker med folk hvordan jeg egentlig har det, og heller holder det inne, ikke viser meg utenfor huset, blir inaktiv på sosiale medier, ikke svarer på de forskjellige appene på telefonen som tikker inn hele dagen.

Men jeg tenker at ett sted må jeg få lov til å ukritisk ha et utslipp. Jeg klarer ikke å holde på dette i all evighet.

Hei... Jeg er Signe, og jeg er syk. Du ser det ikke til vanlig, men idag så har jeg en så dårlig dag at ingenting kan få meg til å gråte, fordi jeg er lei.

Et ansikt på en usynlig sykdom.

Jeg sto her tidligere idag og tenkte for meg selv. Hvor slitsomt det er å måtte åpne munnen, formulere setninger og å alltid si ifra om hvordan formen er. Jeg tenkte faktisk at det hadde vært så mye enklere å bare falle bevisstløs om eller i koma, hver gang formen er så laber som nå.

Jeg orker ikke å se ut idag, sollyset er for sterkt. Det kjennes ut som om øyene mine tar fysisk skade, og hodet verker. Høye lyder skjærer inn i øregangene og det kjennes ut som om trommehinna skal løsne. Konstant kvalm, usikker på om jeg kan spise og holde på maten. Sår i øyene, de er konstant "på gråten", og produserer mye væske idag.

Alt dette er noe som ikke synes på utsiden. Med unntak av den syke hudfargen man får, når man er kvalm. Jeg er hvitere enn normalt idag, men igjen... Det er ikke alle som ser det, heller.

Så her har dere et ansikt.

Som for meg signaliserer at jeg ikke har en god dag idag. Men som for dere kanskje ser helt normalt ut. Husk dette når dere er ute og treffer på folk med en usynlig sykdom.

onsdag 22. mai 2013

A realization.

I just checked my statistics on this blog, and I realized that over half of the readers are from the USA. I really dont know how, and why and what for, but the americans finds this blog time after time.

And this makes me wonder... Do I have to write in english once again? The last time I did that, the ratings from USA dropped.

Blokk.

Nå har det skjedd igjen. Blokken er tilbake for fullt. Jeg setter meg ned for å skrive blogg, og hjernen går helt i fri. Jeg får ikke hentet ned en eneste tanke.

Så derfor vil jeg skrive litt om hvordan dagene ser ut fremover, for tro du meg. Jeg har det travelt fremover. Dette er den siste helga på lenge hvor det ikke skjer noe planlagt, jeg skal bare bruke denne helga til å slappe helt av og få gjort ting i hagen(om været blir bedre...).

Neste helg er det tweetup igjen. Helga deretter er det jobbing for Middelalderfestivalen på Hamar, som gjelder. Helga der igjen også okkupert... ;) Helga etter der igjen er det jobbing for Hamar Music Festival, og uka etter så reiser jeg fyfaensvartefaenmeg til Hellas igjen for en uke med sol, Mythos, gresk mat, sol, sol, sol, sol, strand, sand og sjø. Gleder meg som en UNGE.

Dagene fremover blir travle. Jeg skal selvsagt holde mitt vanlige jobbskjema og treningsskjema inni alt det her, og får vel knapt nok tid til å se folk. Dog... Jeg gleder meg litt. Det er godt å se at kalerenden fyller seg opp av eventer som jeg gleder meg til å gyve løs på.

Om jeg ikke skriver noe blogginnlegg innen 2 måneder, da veit dere at jeg har avgått med døden. Nei, jeg kødder ikke.

Joda, jeg kødder.

Der kom jeg på en ting som skjedde her om dagen. Jeg skrev ut en greie på twitter, og tror du ikke noen ikke klarte å ta humoren i det skrev? Det måtte en del oppklaring til før vedkommende skjønte at den dreit litt på draget. Og jeg skjønte, atter en gang, at det er vanskelig å putte ned humor i ord. Ihvertfall når det skrives på en sånn seriøs måte som jeg noenganger ordlegger meg på. Jeg skjønner folk sliter, og vi ble venner igjen, jeg og denne personen. Men jada. Jeg sitter å flirer over det enda, merker jeg, det kom et glis her og et lattersnøft.

Så altså. Juni måned er fullbooket, folkens. "Leave a message after the biip, I might call you back. In a month." Samtidig, så er det snakk om oppussing her. Jeg har noen vinduer, en verandadør som må byttes før neste vinter. Panelering av veranda, før den råtner bort. Og selvsagt. En påbegynt avtapetsering av doen som må avsluttes og en malingsjobb i stua. Jeg vil også male om soverommet, men herregud. Det rekker jeg ikke dette året. Og ja. Jeg må ikke glemme at jeg tok på meg selv å LAGE verandamøbler. Hvor i helvete fikk jeg DEN idèen fra??? Jeg vet allerede hvordan jeg skal gjøre det, men jeg må skaffe meg materiale til jobben, og europaller, maling, spiker, skruer, verktøy og TID. Ikke minst tid. Jeg har omtrent alt jeg trenger, men den TIDEN. Den finnes ikke. Ikke per idag.

Jeg får se når juli kommer, kanskje jeg får tid da....

onsdag 17. april 2013

Medie hysteri.

Jeg har flere grunner til at jeg ikke liker musikken til Justin Bieber, men nå begynner jeg nesten å hate personen for å sette sine føtter i Norge.
Så mye medie oppmerksomhet som han får, godt over halve nettsider med sak på sak. "BIL FORLOT ET HOTELL I OSLO!!!" Oi faen, helvete, da må vi stikke dit, for det kan ha vært Bieber.

Er det dette mediene i Norge virkelig bruker journalister og tiden sin på? Det fins nesten ingen ordentlig avis igjen i Norge, og da mener jeg en avis som skriver om de ting som virkelig gjelder. Ikke hva Bieber forlanger, hvor han er, hva han gjør, hva crewet hans gjør, blablabla! FRI MEG.

Jeg ønsker meg en "Forside uten Bieber" knapp.

tirsdag 16. april 2013

Automatisk skrift.

Vi har noe som kalles for "Automatisk skrift". For noen så betyr det at man setter seg ned med et blankt ark og en penn og bare skriver i vei. I den åndelige verden, så er det også blitt satt i samsvar med et medium som kan ta inn tankene til ånder.

I min verden, derimot, så betyr "Automatisk skrift" det å bare sette seg ned og skrive det som faller inn. Jeg har lest i historien at dette også er blitt brukt blant forfattere for å fjerne en eventuell skriveblokk. Det har aldri fungert i mitt tilfelle, men det er faktisk deilig å bare skrive det som faller først i tankene.

Men når jeg først setter meg ned og prøver å gripe tak i en tankerekke, så forsvinner de alle sammen som vettskremte høner. Jeg får ikke tak i en spesifikk rekke, og husker dermed bare bruddstykker.
Regnværsdager har alltid gjort meg så tenksom. Jeg kan sitte å tenke i stillhet i flere timer. Idag har vært en sånn dag. Ikke bare fordi det har regna så tett at parabolen har gitt opp å få inn et helt signal, men også fordi jeg har skydd lyder idag. Spesielt lyder fra den tven.

Nå er det vel snart tre uker siden sist jeg trente, men pga manglende appetitt og magert inntak av mat, så har jeg holdt vekta. Ikke mye positivt, verken det at jeg ikke har trent på lenge eller spiser så mye. Jeg sitter å lurer på hva som er så feil denne gangen. Jeg er ikke spesielt deprimert, jeg føler meg ikke deprimtert, men kroppen oppfører seg som om jeg egentlig er helt nede. På tide å ringe legen og høre om de fikk noe konklusivt ut av prøvene.

Det er en ting som jeg sitter å jubler over nå om dagen. Og det er håret mitt. Jeg gikk gjennom en sinnsvak avfarging her for måneder siden i håp om å få tilbake den naturlige hårfargen. Det var vellykket og jeg har nå i over to måneder hatt min egen hårfarge. Håret vokser og gror, blir bare lengre og lengre, og det har begynt å oppføre seg eksemplarisk, og akkurat sånn det pleide å oppføre seg før jeg begynte å farge det. Og det betyr selvsagt at det krøller seg. Bølger, fall, korketrekkere. Alt om hverandre. Er godt å se at håret begynner å få liv tilbake i seg. Og det er endelig så deilig at jeg bare kan gå ut av dusjen, gre det kjapt igjennom og slippe å tenke på det resten av dagen, da det bare legger seg i fine folder rundt hodet. Kan tro jeg gleder meg til det blir lengre og kan kjenne det kile på ryggen.

En ting jeg gleder meg ekstra til, er å bli ferdig med denne forkjølelsen jeg har klart å fått. Den har vel gjort livet spennende og slitsomt i over en uke nå. Jeg har misbrukt nesespray og vært med på å bringe ned Amazonas skogen i Kleenex. Jeg har nyst så kraftig at alt av glass i kjøkkenskapene vibrerte i minutter etterpå, og jeg har hosta på meg sår hals.

Også har jeg funnet ut at jeg ALDRI skal tilbake på dagslinser igjen. Jeg var treig her og klarte å glemme å bestille nye månedslinser. I en uke har jeg ruslet rundt med dagslinser. Satt inn nye hver dag og pirka ut de gamle på kvelden. Og det at jeg faktisk ikke har klart å pirke med meg øyeeplet eller å ha forårsaket permanent øyeskade, er et mirakel så stort at jeg enda ikke kan fatte det.

Åh herre.. Nå kjenner jeg et nys som byggeernj... Der ja.. Prosit.. Å nyse mens man skriver er undervurdert.

Tar det som et hint om at jeg burde komme meg vekk fra pcskjermen og under dyna igjen. Nå ble jeg kald.

Word. 

mandag 15. april 2013

Oppusset, nytt design.

Hvis du har vært innom tidligere, så ser du kanskje at jeg har pusset opp litt.

Har endret bakgrunn og fått ordnet en ny header. Ser litt mer ryddig ut nå, i mine øyne ihvertfall.

fredag 5. april 2013

Signe børster støv av klassikere, del 2

Her kommer innlegg nummer fra min gamle blogg. Du lurer kanskje litt på hvorfor. Vel. Når jeg satt og blogget på VGBlogg, så slet jeg ikke med skrivesperre, og klarte faktisk å leke med språket på en måte som gjorde meg fornøyd. Samtidig, så er jeg fan av resirkulering, og på denne måten, så får dere også lese noen av de morsomste og særeste greiene jeg har opplevd tidligere.


Muskelstrekk, skumle securityvakter og lilla hudfarge…


Signe var på båt tur til Danmark igjen denne helgen, og denne gangen kunne det gått skikkelig ille. For undertegnede er faktisk et offer for uflaks til tider og denne gangen slo det virkelig ut.
Uansett. Vi dro inn til Oslo med bil og kjørte i litt rykk og napp, siden E6 er under veiombygging. Og med en mor som er hardt angrepet av en forkjølelse, gruet vi oss litt. Men hun holdt ut helt til Oslo. :) Og det er vel og bra. Vi kom inn til Manglerud og var litt hos morfar, hvor vi spiste mat og glante litt på tv, mens vi venta på at klokka skulle bli halv 6. Da klokka ble halv 6, dro vi kroppene opp fra sofaen og begynte på gåturen til t-banen.
T-banen kom like etter at vi kom, og vi gikk på i bakerste vogn. Med full oppakning selvfølgelig. Og det var tre trillekofferter, den ene større enn den andre. Og selvsagt, så jente som jeg er, så hadde jeg den største. Vi fikk nå stabla oss inn på seter og satt der til t-banen nærmet seg stoppested Jernbanetorget. Der skulle vi av. Og det var her alt begynte å gå på tverke. For folk skulle av og folk skulle inn. Plutselig er det kø ut av vogna og vi står fast. Da bestemmer noen seg plutselig for å dytte litt på folk for å komme seg ut, og det resulterte i at det ble helomvending og vi måtte snu. Dermed måtte jeg løfte på dråget av en koffert og klarte å sette det fast i setene i midtgangen. Og plutselig, av en grunn jeg ikke skjønner, satt det venstre beinet mitt fast mellom et sete og trillekofferten min. Og selvsagt, da jeg skulle befri meg selv for folk begynte å bli utålmodige, så klarte jeg å tviste å bende på dette beinet og noe sa: SNAPP! Jeg merket at eller annet skjedde i beinet mitt, men tenkte ikke noe videre over det akkurat der og da.
Men da jeg satte vekten min på det venstre beinet etter at jeg kom fri, eksploderte venstre legg. Smertemessing selvsagt, ikke bokstavelig talt.
Det ble fort klart for meg at dette ikke bare var noe å overse, der jeg delvis hinket ut av t-banen med trillekofferten hoppende etter. Morfar overtok kofferten og mor kom bort og spurte meg om hva som var feil. Jeg fikk da stotret fram at leggen var vond. Hun lurte på om det var det såret jeg tidligere hadde plastret, og jeg ristet så kraftig på hodet at jeg nesten fikk kink i nakken.
Veien ned til havna føltes nå uendelig lang, og det ble den også. Tre mennesker går foran med en merkelig skapning haltenes etter. Folk stirret litt rart på oss der vi gikk. Vi kom oss ihvertfall ned til Stena Line bygningen og satte oss i ventesalen hvor vi ventet på at de skulle åpne dørene, så vi kunne komme oss ombord. Vi bestemte oss der og da at jeg skulle finne det nærmeste jeg kunne komme til lege, da vi kom oss ombord. Men det ble lettere sagt enn gjort, gitt.
Vi kommer oss ombord og stabber oss inn på lugaren, og går rett ut igjen. Stedet vi skal til er informasjonen på dekk 4. Når jeg kommer meg dit, så står det en blond og blåøyd pen dame i det obligatoriske Stena Line antrekket. Svensk, selvsagt. Jeg spør etter lege, hun svarer med et svenskt HÆ? Jeg tegner og forklarer og hun nikker på hodet. Får beskjed om vente til båten har lagt fra kai, siden alt personell som kan førstehjelp nå driver å stuer biler.
Etter en stund merker jeg at det drønner i båten og gulvet rister svakt. Da går jeg tilbake og prøver igjen. Da står det en annen dame der. Hun tilkaller folk over walkie’n og 5 minutter etter hører jeg en tordenrøst si: Hva er problemet her? Jeg skvatt og snurrer rundt og ender opp med å stirre på en mage. Blikket klatrer, et par meter føltes det ut som, før jeg traff et ansikt. Der står den verste av alle verstingene: Securityvakten. Han er bortimot to meter høy og nesten like brei med armer digre som trestokker. Jeg merket at jeg skalv litt da jeg åpnet munnen for å si hei. Dessverre kom det heller et kvekk. Vakten stirrer rart på meg. Da våkner jeg litt og forklarer at leggen min er problemet her. Jeg lurer på om de kan hjelpe meg litt, om de har bandasjer eller noe lignende. Mor spytter inn selvsagt ordet "smertestillende" og jeg ender med å kremte og si på skøy setningen: "Eller morfin?" Da sa vakten høyt: "Morfin??" Og jeg tenkte at jeg nå hadde sagt noe virkelig feil og at han kom til å slenge meg over skulderen og skyle meg inn i en arrest. Han tar fram knyttneven og knytter den og sier: "Nei, da gjør vi heller sånn", sier han og viser hva morfin er der ombord. Og det skal jeg huske neste gang. For det han tegnet for meg der var at når folk ber om morfin, ber de om en knyttneva på størrelse med en murstein i hodet. Gulp!!
Etter dette er stemningen ganske god mellom oss, så vi tusler til en dør med et rødt kors på. Venter på at det skal komme en og låse opp for oss, og vi går inn. Han rydder litt og ber meg om å sette meg ned på en stol. Spør så om hvilket bein som er problemet og nærmest tvinger av meg skoen, før jeg rekker å blunke. Jeez, hvordan er denne karen i senga? River han av deg klærne, før du sier den berømmelige setningen; Skal vi gå inn på soverommet, eller? De sammenligner mitt venstre mot mitt høyre og spør så rett ut om jeg vil ha krykker. Jeg sa selvsagt ja takk til det.
Dette skjedde på søndag, og idag er det tirsdag og idag sitter jeg med en annen følelse enn på det tidspunkt. Jeg skulle ha takket nei, for det å stolpre meg på krykker er mer enn det kroppen min kan takle tydeligvis. Jeg sitter med utslitte hender som direkte skriker etter støttebandasje og voltarengelé. Hurra!
Men krykkene fikk ikke satt planene mine på vent. Mandag morgen var vi i Danmark og dagen ble startet med en god frokost på Havne Super. Deretter stolpret jeg meg videre til Stena Line hotell og badeland der med idéen om at varm vann og litt svømming sikkert ville gjøre underverker for kropp og sjel. Og for den litt forkrøplet muskelen min.
Men noe må jeg ha gjort feil der i vannet, for kroppen er skikkelig øm. Akkurat som om jeg har deltatt i en slåsskamp mot noen security vakter. Av det slaget som jeg møtte på båten. Det er vondt å gå, sitte, ligge. Generelt å bruke kroppen. Men du tenker sikkert nå: "Ja, men hva med leggen? Funket svømmingen og det varme vannet?" Ja, jøss. Det gjorde det. Men det ble fort glemt, gitt. :P
Og i tillegg så skal jeg aldri, aldri, ALDRI igjen åpne øyene mine mens jeg ligger i en solseng. ALDRI! For jeg gjorde det igår og oppdaget noe særdeles merkelig. Visse stedet på kroppen hadde jeg noen lilla flekker. Og jeg stirret videre. Og oppdaget plutselig at jeg hadde knallgule negler.
Jeg kom meg rimelig fort ut av den senga ja. Og stilte meg foran speilet i rommet og glante. Men da var ikke flekken lilla lenger. Men rød. Og jeg pustet letta ut. Og la meg tilbake igjen.
Og igjen. Idag sitter jeg med en følelse at jeg skulle bare gått ut av døra da jeg oppdaget dette. For jeg sitter her uten bh akkurat nå. Overkroppen har den samme fargen som en kokt hummer. Og jeg FØLER meg som en kokt hummer. Varm og rød. Ugh!

Neste gang…. Da skal jeg ta med sammenleggbare krykker, pepperspray(til eventuelle overivrige vakter) og flere liter med aloe vera. Så jeg kan ta et avkjølende bad etter solingen.. *sukk*

tirsdag 2. april 2013

Signe børster støv av gamle blogg klassikere.

Nå tenkte jeg at jeg skulle hente frem noen gamle blogg klassikere fra min gamle blogg hos VGBlogg. Bloggen ligger fremdeles ute, men hvem vet hvor lenge den ligger der?

Her er uansett innlegg nummer 1:

En ordentlig dritt historie. 

Enkelte ganger ønsker jeg at huset bikkje kunne snakke. *sukke*

Sent onsdagnatt sitter jeg og ser på tv, prøver å følge med, men det gjør husets shæfer veldig vanskelig. Jeg har allerede vært å lyst ute med jaktlykta én gang for å vise bikkja at det ikke er noe ute. Dette ser ut til å roe han ned, for han legger seg ned på gulvet.
 Etter en stund ringer telefonen og bare et par minutter inn i samtalen, begynner bikkja å phase(som jeg kaller det, han bare går og går) igjen. Fra verandadøren til stolen, rundt stolen, stopper og ser på meg også tilbake til døren. Jeg avslutter samtalen og setter meg til å se på tv igjen. Bikkja fortsetter å phase. Til slutt får jeg nok og går ut enda en gang og lyser med lykta. Viser bikkja at det ikke er noe å bli urolig over der ute. Men inni meg var jeg ikke like sikker. Syns jeg så både tusser og troll, ranere og voldtektsmenn og mordere og det som var. Fantasi er en fin ting…….
Jeg setter meg ned igjen i sofaen. Plutselig begynner bikkja å skape et skikkelig spetakkel. Klynker og piper verre enn en gps som mener at du har kjørt feil.(Og jada. Jeg krangler ALLTID med gps’en……)
Så jeg reiser meg opp og kjefter hviskende. Hører at stemmen går opp i fistel. Da jeg runder peisen og glaner i retning gangen, står bikkja der med skjelvende bakbein og ryggen krummet. Hva i heiteste huleste….???? DRITER HAN I GANGEN??????
Jeg iler bort og åpner utgangsdøra fortere enn bikkja klarer å reagere, og hysjer han ut. Ser han runder hjørnet, før jeg begir meg inn i gangen og gransker gulvet. Den flekken der, er det….? *sniffe* Neeei, lukter ikke sånn. Sånn går jeg og inspirerer gulvet helt til den fintfølende nesen min kommer borti noe som garantert ville ha satt magen igang, hvis jeg ikke hadde vokst opp med hester, bikkjer og katter som dreit på de mest utroligste steder. Gjerne når jeg var den eneste i nærheten.
Og når jeg løfter blikket litt, så joda. Der ligger’n… Tror du ikke at kvælpen rakk å knuge ut en spiseskje???? Jeg ser litt på denne munnfullen og tenker hardt. Jeg kan jo ikke bare la den ligge der…. Og i løpet av etpar minutter har jeg bestemt meg. Dritten, bokstavelig talt, må bort!
Så jeg henter først en plastikkpose, men utrolig nok så feiger jeg ut. Jeg klarer IKKE å ta opp den klumpen som ligger på gulvet. Oie meg, Signe, nå går det for vidt her.. Du er en skikkelig pyse du! Her må det nok mer drastiske ting til, ja! Så inn på vaskerommet med meg og der henter jeg en kost og et samlebrett. Samt en klype… For nesa..  Jøss.. Du er virkelig mætt pysete, du! Det som er løst, blir sopt oppi boksen og kastet videre ned i en egen pose, som jeg tømmer for luft og knyter igjen. Med blåknute. Flere ganger. Deretter henter jeg moppen og tar en våtfille(sånn jif-greier….) og tørker først opp der jeg ser det ligger. Filla blir kasta i søppelposen, og jeg henter en ny. Tørker over gulvet, sprayer på såpe og tørker over igjen. Og for å være sikker: Jeg sprayer over ENDA en gang til, henter en ny fille og tørker opp. Så der ja.. Nå var det så reint igjen atte.

Og bikkja? Vel… Jeg var ute for å rope han inn, da så han bare uskyldsrent på meg, og sa med sine bevegelser at han ikke var ferdig enda, og at han skjemtes. Fryktelig…
Etter en time, luntet han inn i stua, med et hode som hang helt nedpå gulvet. Nemmen, stakkars bikkjevovsen da! Dette er ikke din skyld, kan du skjønne. Mine telepatiske evner er visst ikke helt som de var., sier jeg til kvælpen og klør han på hodet.

Ja.. Noenganger ønsker jeg VIRKELIG at bikkja kunne snakke……
For tror du ikke at det samme skjedde istad, også……………… *sukk* Fram med klypa igjen…..

fredag 22. mars 2013

Fotografi.

Tenkte jeg skulle slå på stortromma, og lage et nytt innlegg med bilder. Med bilder jeg har tatt.

Morgentåke fra verandaen i Oslo

Solnedgang Oslo

Adventsstake

Obligatoriske blomsten

Hamar Music Festival - Alice Cooper

onsdag 20. mars 2013

Day off.

Idag har vært dagen hvor kroppen bare "nei, nå skal du slappe av".
Om jeg har fått slappet av, aner jeg ikke. Jeg har sovet mesteparten av dagen og det har ikke vært den typen søvn jeg trenger. Mye drømmer og altfor rastløs søvn.

Og nå er kroppen i opprør, fordi jeg ikke har fått gjort noe idag, og bare sovet.
Dog, formen er bedre enn tidligere idag.
Det startet som et ubehag i hodet, og jo lenger jeg var oppe, jo mer vondt i hodet fikk jeg.
 Jeg tålte ikke lyden fra tven, vekkerklokkealarmene, lyset utenifra. Ingenting. Alt av høye lyder og sterkt lys gjorde hodepinen verre. Så kom ubehaget i kroppen. Man kjenner at det bare er noe feil, og hele kroppen føles tung, og verkende.

Når jeg til slutt la meg ved 11 tiden, så hadde jeg så vondt at øyeballene verket.

Den dagen.

Sånne hodepiner har jeg slitt med sporadisk opp gjennom åra etter at jeg ble syk. Det er liksom kroppens måte å si ifra om at tempoet har vært litt for høyt i det siste og at jeg trenger å slappe av.
Vel. Nå har jeg slappet av i hele dag, skal slappe av i hele kveld, og store deler av morgen dagen. Jeg håper at jeg kommer meg på trening imorgen, men det avgjør kroppsformen.

Wish me luck. :)

søndag 17. mars 2013

Adam og Eva var så lenge i paradis.

Og det kan vel også sies om meg, også.  Jeg var ikke en måned i paradis engang.

Og alt falt sammen på under en uke også. Alt unntatt jobben selvsagt. Og jeg sitter her nå og tenker med meg selv "var det ikke sånn det startet sist gang også?". Alt annet gikk til hell, unntatt jobben, derfor jobbet jeg meg omtrent ihjel. Mens nå, så får jeg ikke gjort det en gang heller, for jeg har fått en grense på hvor mye jeg kan få jobbe, og den overholdes strengt.

Begynnende beinhinnebetennelse i leggene, så treningen må legges om. Ingen løping, ingen dansing. Sykling. Som er så kjedelig at jeg heller vil velge å nappe legghårene ut, èn for èn. Innendørs sykling?! Jeg sitter å venter på at snøen og isen skal bli borte, så skal jeg tre på meg fjorten lag med pustende ull og sykle ute. For innendørs sykling er så kjedelig at... Ja, du skjønte kanskje tegninga litt lenger oppi her.

Og alt det andre. Vel. Jeg møtte noen. Men tiden klaffet ikke. Riktig person, feil tid. Så ironisk at det gjør vondt. Og det verste er jo selvsagt at man vil være venner. Men hvordan kan man være venn med noen, når det gjør vondt? Hvor lang tid kan det ta før jeg klarer å oppføre meg som en venn? Hvor lang tid skal jeg sitte med et sånt barnslig håp "hvisomattedetomatte"?

Planen nå er å bli ferdig med denne beinhinnebetennelsen. Og deretter ikke prøve å jobbe meg ihjel, men jobbe enda mer enn jeg gjør idag. Ispedd med trening. For jeg orker ikke mer enn det. Akkurat nå.

onsdag 27. februar 2013

Sånn omtrent halvveis og tilbake igjen.

Jeg er ikke noe geni når det kommer til overskrifter, så beklager den der.

Men jeg har kommet omtrent halvveis og er på vei tilbake igjen.
Vekta har økt. Hehe. Jeg sier igjen og igjen at "JEG BRYR MEG IKKE", men funker det? Nei, selvsagt ikke. Jeg avskyr å se den vekta øke, selv om det kan godt hende at det ikke kommer av latskap, dårlige matvaner og null trening. For jeg vet jo veldig godt selv at jeg prøver så hardt jeg kan å spise sunt(selv om jeg sklir ut... Sånn innimellom), å trene minimum to ganger i uka og å holde meg i aktivitet og ikke ligge i sofaen og sløve.

Jeg kjenner meg lettere. Skrittene er lengre, sterkere og mer hyppige. Jeg går ikke, jeg hopper. Omtrent. (Også jeg som hater å hoppe da....) Jeg er mer utholden og klarer den drøye bakken opp til porten her hjemme uten å høres ut som en Kols pasient på 10. året.

Men det synes ikke. Jeg syns ikke det ihvertfall. Og selvsagt. Den forandringen jeg er ute etter, skal ikke synes utvendig, den skal kjennes innvendig. Men det er lissom den prepubertale 13 åringen i meg som protesterer på at det skal være så vanskelig, og "ta deg sammen, Signe, du sutrer". Ok.. Den siste der var garantert den kjønnsmodne 50åringen i meg. Hehe.

Jeg får gjøre som alle andre og bite tenna så hardt sammen som jeg klarer og ikke ta tunga i samme slengen. Som jeg forsåvidt gjorde tidligere idag. Litt for travel med å få ned et eple imellom jobb og soling, og BOING! Der sto jeg på bussen, sleit med å holde et hyl inni meg og sikla fordi jeg satte tunga så heftig ute av spill at den bare "jeg vikke være inni munnen din nå, tennene dine er ekle mot meg, jeg stikker ut en tur jeg, såh det såh!". Glupt. Veldig glupt.

Jobben denne uka har gått som planlagt. Hadde møte idag med sjefen, og han hadde baaaaare godord om meg, og lurte også på om jeg ikke ville sjekke ut dette med inventar, bestilling og oversikt. "Joda", svarte jeg. Planlegger inventartelling neste uke. Her snakker vi tohnevis med skøy, dere!

Og hvordan det går med ukesoppsettet mitt, sier du? Joda, det fungerer det, enn så lenge. Jeg er selvsagt møkk lei av at jeg ikke klarer å stikke på trening etter jobben, som alle andre, men det er vel noe jeg enten bare må venne meg til eller knive meg igjennom. Alt ettersom. Foreløpig, så holder det med trening på mandag, jobb tirsdag og onsdag, trening på torsdag og fri til andre aktiviteter på fredag, lørdag og søndag. En grei uke, forsåvidt. Men jeg drømmer meg tilbake til den uka som inneholdt 4 treninger, skole, politikkaktivitet og kampdag enten lørdag eller søndag. Jeg fikk utrettet så mye.

Jeg tenker på å legge til en dag til med trening i uka, men jeg føler at jeg MÅ se hvordan dette her fungerer i en måned, først. Sakte fremgang, deretter suksess. Jeg skal være skilpadden, IKKE haren. *himler med øya* Selv om jeg så vilvilvilvil være hare.

Gud, jeg ønsker så ille at jeg ikke ble syk...... Ble sittende her å mimre litt. Jeg ser tilbake til ungdomsåra med lengsel, og smerte. Lengsel fordi jeg vil tilbake, og smerte fordi jeg er her jeg er idag, og fordi det jeg gjorde back then er hovedsaklig årsaken til hvorfor jeg er her. Hvor ironisk er ikke det?

En ting som er litt deilig er at jeg begynner å få en grei oversikt over ordene mine igjen. Jeg tror ikke jeg har skrevet et så langt innlegg på lenge, og det fryder meg. Er det noe jeg alltid har kunnet stole på, så var det det å skrive ned ting på ark, eller nett. Jeg har vel slitt med en skriveblokk siden.... Joda. Veldig lenge. Flere år. Og ikke en skriveblokk i ordet forstand, jeg bare mistet ordene mine. Joda, jeg kan snakke, formulere brev og søknader etc, men å skrive på dikt, sanger, fortellinger eller blogginnlegg gikk ad undas.

Nei. Det var dagens mørke fra Signe. Hehe.

Sånn generelt om dagen, så går ting veldig bra. Jeg er glad, nesten regelrett lykkelig enkelte ganger, og stortrives. Og jeg krysser fingrene så hardt for at det holder seg.

Jeg aner ikke om jeg har noen faste lesere, jeg vet ikke en gang om jeg vil vite. Men èn ting vil jeg si til dere som orker å lese det her; håper at livet smiler til dere også.
Og jaddajadda, klisjè og gi'rei og voks opp og sånt.
Naaa-haaaa. Let me have this one. Hehe.

Lights. Out. ;)


mandag 25. februar 2013

Første uka over.

Da er første uken tibake på jobb over, og ærlig talt. Jeg trodde ikke på mandag at jeg skulle overleve denne uka.

Mandag var det trening, tirsdag jobb, onsdag jobb, torsdag trening og fredag en tur ut på byen.

Det som slo meg relativt greit på torsdag, er at det er greit å ha noen variasjoner i treningen. Sånn... Ikke stikke på Body Pump, men heller på Zumba og slippe unna en knivstukket mann, politi og ambulanse.
Jepp, du leste riktig. Den knivstikkingen på Ryen skjedde omtrentt ret utenfor inngangsdøra der jeg trener, og hadde jeg reist på Pumpen, så hadde jeg havna midt oppi alt.

Fredag var jeg som sagt ute på byen med en hel haug med folk fra Twitter. TweetUpOslo.
Hadde det kjempe herlig, og snakket med mange gamle og nye fjes. Det er kult å se at det dukker opp nye folk hele tiden, da får ma utvidet kretsen sin.

Lørdag og søndag så slappet jeg bare heeeeeeeeelt av med pizza og film med selskap. En rimelig bra avslutning på en begivenhetsfull uke.

Men nå er det natt, folkens. Jeg har en ny uke foran meg, med mer jobb og trening. :)

mandag 11. februar 2013

Pengelens.

Jepp, det er det jeg kommer til å være denne måneden.

Utgifter til spesialistleger, NRK lisens og tannlege(hittil et besøk, blir ett imorgen og antageligvis to til) graver seg inn i økonomien.
Jeg har ikke allverdens utbetalt, og merker det med ENGANG noe uforutsett dukker opp.

Men på en måte, så er jeg litt glad for at jeg alltid må tenke økonomisk. Da har jeg et mye bedre utgangspunkt til å overleve og overleve med god kreditt.

Nordmenn er kjempe flinke til å ta opp lån, leser jeg i avisene.
Jeg har ett lån. Og det er på PCen jeg skriver på. Forbrukslån. Selv om jeg ikke er stolt over å si det, så er PCen nødvendig. Den er et onde for å få betalt regninger og sjekket inn strøm, forbruket i strøm og forbruket over mobil. Selvsagt blir den brukt mye til underholdning, men det første jeg tenker på når det kommer til pcen er at jeg håper den ikke krasjer, for da sliter jeg. Økonomisk.

Hvorfor skal økonomi ha så veldig mye å bety? Jeg har hatt skikkelig trange tider enkelte ganger, pga uforutsette hendelser. Ikke hatt penger til mat. Regningene er det første som går ut. Maten havner på andre prioriteringsplass. Husholdningsartikler og toalett/bade saker på tredje. Klær på fjerde. Det er sjeldent jeg har råd til noe mer enn det. Tur ut på byen? Ja, hvis jeg blir kjørt hjem gratis, og har noen som spandere på meg på byen. Jeg skal leve i dagene etter byturen og det er det som står i høysetet når jeg vurderer om jeg skal ut på byen.

Jeg har tilbragt MANGE fredager og lørdager hjemme fordi jeg ikke har hatt råd til å dra ut. Og ja, det er møkk kjedelig. Jeg føler meg ekskludert fra det sosiale livet med venner. Men det koster å leve økonomisk.

Jeg sitter mye å tenker på fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne planlegge som alle andre. Ta utdanningen som hjelper meg på vei til drømmeyrket mitt. Planlegge ferie turer.

Her hvor jeg sitter nå idag, så er fremtiden min sånn jeg lever nå; Økonomisk.
For jeg er på tiltak via NAV, og de gir deg ikke lønn etter hvor mye innsats og timer du legger inn i arbeidet/tiltaket. Men etter hvor mye du tjente tidligere. Og jeg..... Jeg tjente ikke nok, så jeg ble satt på grunnbeløpet. Minstesatsen.

Jeg sitter ofte og tenker "Hvor lenge takler jeg å leve sånn som det her?". Det er surt. Å alltid måtte prioritere. Å ikke kunne gå ut med venner og ha det gøy, men sitte hjemme.

Jeg spiller på lotto og drømmer. Om masse penger. Om hva jeg skulle ha gjort først. Betalt ut lånet mitt. Deretter kjøpt meg klær som passer meg, og hevet ut alt som er for stort og slitt. Pusset opp leiligheten jeg bor i til dagens standard og regler. Deretter brukt noen kronasjer på venner og familie som har vært der for meg gjennom harde tider og som fortjener å få en takk fra meg. Tatt lappen, fått meg en grei førstebil. Deretter satt resten av beløpet til sparing. Er det nok, så holder det kanskje til et hus eller en leilighet senere i livet. Er det MYE, så hadde jeg gitt noe til veldedighet som jeg vet fungerer.

Joda.... Godt jeg fremdeles har råd til å drømme..

torsdag 7. februar 2013

Halvt års dag.

Idag er det et halvt år siden Curiosity landet på Mars.
Utrolig å tenke på at det har gått et halvt år allerede.

I disse tider så driver roveren på med drilling i Mars steiner, etter hva jeg kan lese av på nettsidene til Nasa.

Spørmålet kom jo; Hvor var du for et halvt år siden?

Jeg satt fast i sofaen, med sendinger på tven og sendinger på PCen og diskuterte landingen med venner. Jeg mener å huske at det var sent, men tiden var ikke viktig.

Hvor var du, på denne dag for et halvt år siden?

fredag 1. februar 2013

Mer fremgang.

Joda, to innlegg på en dag, det blir ikke bedre enn det.

Jeg hoppa opp på vekta istad, sånn bare for å sjekke. Og joda. 67 kilo. Gått ned enda 3 kilo til.
Men jeg må ærlig innrømme at vekta er ikke det som er viktigst for meg nå. Jeg vil se en forskjell mellom fett og muskel ratioen på kroppen min. Mer muskler, mindre fett.

Og som de fleste vet, så veier muskler mer enn fett, så om det betyr at vekta går oppover, men fettprosenten ned, så er jeg likeglad. Hehe.

Har bestemt meg for å reise på trening på mandag igjen, da er det Body Pump som skal trakteres. Litt mer musklebygging fokus, men som flere eksperter og PT'ere har sagt; jo mer muskler, jo høyere forbrenning. Så da er det bare å bygge i vei. :)


And for my english speaking people, here are the translation from norwegian to english:

Yeah, two entries a day, that is not bad.

I took the time to go on the scale today, just to check. And yeah. 67 kilos. Lost about 3 kilos. But I have to admit, that it is not the weight that is the most important thing for me right now. I want too see the difference between fat and muscles on my body. More muscles, less fat.

And as far as everyone know, muscles weighs more than fat, so if the weight goes up, but the fat goes down, I don't care. Hehe.

I've decided to go exercise again on monday, I want to try out the Body Pump. A little more muscle workout tha usual, but as the experts and personal trainers are saying; the more muscle, the higher the combustion is. So it is for me to just build more muscles. :)

På plass.

Jeg kjenner at kroppen begynner å komme på plass.

Etter flere måneder med sliten form, usammenhengende hode og mye søvn, så har jeg landet på en 8-9 timer med søvn. Jeg våkner, og har en litt treig start, men kroppen våkner opp innen en time. Da er jeg sulten og klar for å gjøre ting.

Energinivået har steget bektraktelig og toleransegrensen er mye høyere nå enn den var for noen måneder siden. Nå kan jeg faktisk holde meg i aktivitet utover dagen og ikke være helt skutt på kvelden eller dagen etterpå.

Jeg driver å tester formen nå om dagen. Denne uken har jeg blant annet vært på trening tirsdag og torsdag. Men for å ikke å gå med stølhet uken igjennom, så må jeg ha to dagers restitusjon. Jeg var så støl når jeg reiste på trening på torsdag og melkesyren kom så fort at jeg nesten ikke rakk å få sukk for meg. Så jeg tror jeg endrer det til mandag og torsdag istedet, og heller går tilbake til tirsdag og torsdag når formen er blitt bedre og kroppen er blitt sterkere.

Men en ting skal jeg si dere.. Trening. Det er deilig. Og undervurdert. Jeg som har en kropp som ikke fungerer som den skal, nyter virkelig å kjenne på utmattelse i muskler og kondisjon og stølhet. Det er så deilig å få trent litt at jeg ikke har ord for det en gang.

Og siden treningssenteret ikke er så langt unna, så har jeg allerede funnet en rytme på det. Drikke smoothie før jeg reiser, og ta med meg restene av smoothien på en smoothieflaske til etter treningen. Jeg lager en med banan, eple, jordbær, masse melk og korn. Melk for proteiner, banan for energi, korn for fiber. En passe god dose med ting kroppen trenger. Også hopper jeg i dusjen når jeg kommer hjem. Deretter middag. Finnes ikke noe bedre.

Natt

Liksom. Man ligger i senga og du hører smell ute. Du snur deg i senga, anstrenger hørselen, puster ikke. Hva er det? Hører jeg skudd fra en pistol nå? Er det noen som blir beskutt mens jeg hører på?

Gud jeg håper det bare er fyrverkeri..

søndag 27. januar 2013

Unyttige fakta.

Hvor mange unyttige fakta kan man faktisk vite?

Bror fikk meg til å spille Illustrert Vitenskap's Quizbattle igår, og nå har jeg flere spill gående. Har vunnet samtlige fordi jeg enten "ooohooohohohoho, DETTA veit jeg!!!" eller fordi jeg bare sjanser på et svar og får riktig.

Men altså... Det er enkelte ting jeg ikke trodde jeg visste, som bare hopper fram fra spindelvevet oppi hjernen når jeg får spørsmål om det. Jernkansler under 1. verdenskrig? Von Bismarck..... Ikke husker jeg hvor eller når akkurat det ble lært, men jeg har tydeligvis lært det.

Makan..

lørdag 26. januar 2013

Livet er usikkert.

Ja, livet er usikkert. Man vet egentlig det hele tiden, men enkelte ganger så kommer det busende fram fra mørket og treffer deg så hardt i hjertet at du mister pusten.

Enda en gang, på under en måned, så har jeg altså mistet enda en person. En perifer venn, men en venn likegodt. Det smerter meg ille, og det får meg til å tenke at livet er flyktig og skjørt.
Man må ta vare på de man har, ikke være redd for å vise følelser og ta vare på de gode øyeblikkene.

Si til dine kjære at du elsker dem. Imorgen kan det være for sent.

onsdag 9. januar 2013

Influensa sminfluensa

Tiden er over oss.
Det er mørkt.
Det er kaldt.
Du er ute og går. Du hører noen bak deg.
Personen kommer nærmere. Og nærmere.
"AahahahahhhhaaaaaatSJO!!"

Og der var det gjort. Du ble smittet. Om vi skal tro på alt oppstyret.

Men ja. Jeg ble ihvertfall smittet. Hvor aner jeg ikke. Men det startet med å være ekstra snufsete, nysing og laber form. Så kom feberen, vondten i kroppen. Deretter tullet lungene seg opp, jeg ble tungpustet og opplevde vanskeligheter med å få nyst og hosta ordentlig.

Sånn har denne uka vært til nå. Jeg har sittet med ræva planta på sofaen, ikke gått ut og bare sett på tv.

Yeah.. Gøyalt. Og det er ikke over enda heller.