Jeg klarer ikke å sette en tittel på dette innlegget, da jeg føler at det kommer til å stå litt av hvert her.

Denne uka har gått til med å se nyheter, lese nettaviser, fordøye, gråte, føle på følelser, snakke og prøve å komme seg videre. Det har ikke vært enkelt. Dette kommer til å sitte igjen lenge. Jeg leste et lite definisjonsspørsmål tidligere idag som jeg har tenkt litt på i noen timer nå.

Ordrett husker jeg det ikke, men kan prøve å svare. Spørsmålet var om noen i Norge nå ikke satt å følte på hatet. Hatet mot Assberg Bergfjell Bærtelsen. Og jeg kan si som så at jeg ikke kjenner hat mot selve personen, men mot hans handlinger. Synet hans på verden er forskrudd, og blitt diktet opp og pyntet på i en årrekke. Av, ikke nødvendigvis, men tilsynelatende en syk person. Dette er et syn som sikkert noen flere enn han sitter med. Og andre igjen kjenner seg igjen med deler av det. Men alikevel. De går ikke ut og gjør så grufulle ting. Hva som fikk ABB til å snappe så ille, kan man bare spekulere i. Et eller annet sted på veien hit har noe gått alvorlig feil i hodet på han. Såpass kan vi skjønne.

Nei, jeg hater ikke ABB. Men jeg avskyr han. Som pesten. Og ja, jeg går med hevntanker mot han. Men hvem gjør ikke det nå om dagen? Jeg gidder ikke å forsvare mine egne tanker, jeg føler og mener det at jeg har rett til å tenke sånn. Så lenge jeg bare tenker dem, og ikke gjør dem, kan jeg tenke hva faen jeg vil.

Jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et rotete innlegg, det er så mye som må ned på papiret, eller her i dette tilfellet, inn på nett.

Er det en ting som irriterer meg hensynsløst ved denne saken, så er det folks klaging på Politiet. Hvorfor ditt og hvorfor datt. Politiet er, i denne saken, noen man skal hylle. De brukte 40 minutter på å ta vedkommende. Og i de 40 minuttene kan man legge til at de kom seg fra Oslo, over til Utøya med båt og fikk tatt han. Med motorstopp og hele pakken. Jeg vil GJERNE se noen andre gjøre det bedre her til lands. Det er veldig stor forskjell på virkeligheten og film, som mange av disse klagerne tydeligvis har sett for mye av. Jeg ble stilt ovenfor et debattinnlegg hvor vedkommende skrev: "Journalisthelikopteret med en sniper ombord, en kar på en ås et eller annet sted som markerer gjerningsmann med en rød laserprikk. Så enkelt er det.." Nei, så enkelt er det ikke. Regn, tåke, vind mås ta med i beregningen. Journalisthelikopter ja. Det er lagd for observasjon, ikke Operation Sniper. Før sniper hadde rukket å ta grep på våpnet, hadde allerede kopteret vært på vei ned etter å blitt beskutt av gjerningsmann. Og eh.. Kar på en ås som markerer. Tenk om gjerningsmann gjemmer seg blant trær da? Mener du at den røde laserprikken klarer å lyse gjennom trestammer og blader også da eller? Nei. Virkeligheten er ikke som på film, kjære venner. Og det Politiet klarte å gjøre på en snau time, var faen meg godt nok. Mer enn godt nok, i mine øyne!


Og det siste jeg leste før jeg begynte på dette innlegget er at tosken krever at rettpsykologene ikke skal være fra Norge, men fra utlandet. Han nekter å snakke med de norske. Så screw him! La han sitte der, og ikke få skryte om "bragden" sin. Da kommer rettpsykologene til å ta en avgjørelse basert på manifestet, avhørsprotokoller og generelt all annen info som foreligger om han.

The last few days./ De siste dagene

Dette innlegget kommer til å bli skrevet både på engelsk og norsk.

Fredag den 22. juli ble Norge og vi nordmenn angrepet fra verste hold. En nordmann gikk hen og sprengte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo og begikk massemord på AUF's sommerlei på Utøya.

Jeg satt i bilen på vei hjem fra Sverige når jeg hørte nyheten på P4. Hele verden ble satt på hodet. Min første tanke som jeg husker tikket inn var: Dette kan ikke være sant. Deretter kom navn dalende inn i hodet mitt. Mine venner og kjære i Oslo. Jeg bor jo til vanlig i Oslo, men er hjemme på ferie hos mamma og pappa. Men vennene mine i Oslo... Hva med dem? Var de på ferie?

Jeg sendte ut en massemelding til nesten 20 stykker. Til alle jeg kunne tenke meg at var i Oslo. Melding etter melding tikket inn på telefonen: "Jeg er ok!""Jeg er i god behold!", men ikke alle svarte.. De som ikke svarte, prøvde jeg å ringe. Så fikk jeg en telefon fra en venn som sa at han mener han hadde sett en felles venn av oss på et bilde på en nettavis. Ingen fikk tak i han, og ingen visste hvor han var nå. Det eneste vi visste var at han var på jobb ved Youngstorget da det smalt.

Etter noen timer i uvisshet fikk jeg vite at vennen vår var i godt behold. Telefonen ble mistet, mens han løp. Han fikk noen småskader, men var ellers i ok tilstand.

Men det er ikke før de siste dagene at man virkelig har føtt høre. En venn av meg var også på jobb, bare noen meter unna. Han slapp unna skader, men er nå psykisk påvirket etter å ha løpt rundt i kvartalet og hjulpet mennesker i flere timer. En annen venn jobber i brannvesenet og ble sendt ut. Både i sentrum og på Øya. Og det han har sett og opplevd er noe av det grusomte han noensinne kunne forestille seg. Jeg har ikke hørt hans versjon enda, men jeg vil gjerne høre. Må bare få dette litt på avstand før jeg utsetter meg selv for den beretningen.

Jeg selv sitter med et sinne. Et sinne som er så stort og grufult at jeg ikke forstår konsekvensene av det enda. Om dette går over, vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om jeg selv vil at det skal. Men alle vet at hvis man går med et sånt sinne for lenge, begynner det å spise deg opp innenfra. Og da er du kjørt. Men jeg er så sinna. Så sinna at jeg ikke finner ord for det. Når jeg tenker på hva jeg vil gjøre med drittsekken som har utsatt hele Norge for denne sorgen, da kommer jeg til kort. Jeg har allerede sett for meg 348 måter å ta han av dage på, og en av de inneholder en skje, pisk og et utvalg av kaktusplanter.

Hvordan dette kommer til å påvirke oss alle, vet vi ikke enda. Noen har mistet et eller flere familiemedlem. De vil merke dette for resten av livet. De av dem som har overlevd er traumatisert for resten av livet. De som har vært med på å redde livet til mange vil ha dette i hodet resten av livet.

Og vi andre... Vi som satt på sidelinjen. Vi vil ha skrikene. Skrikene til de som mistet venner, kjente og familie. Vi vil ha bilder av ungdommene som løp, som gjemte seg, som ble brutalt tatt vekk fra oss. Vi vil for alltid ha disse bildene i hodet, selv om vi ikke var der selv å vitnet dette.

Mine dypeste tanker går ut til alle de som er berørte av denne tragedien. Jeg føler med dere, er her for dere og vil alltid være her. Jeg vil alltid huske. Aldri glemme. Aldri hate. Og alltid elske.

-------

This will be written in both English and Norwegian.

Friday 22 of July we in Norway was attacked from an uninmaginary place. A norwegian blasted a bomb in the center of Regjeringskvartalet in Oslo and afterwards traveled to Utøya and massacred the youth AUF's summer camp.

I was in a car traveling from Sweden, when I heard the news over the radio. The whole was turned up side down. My first thought that I remember was: This cant be true! Right after, names come to mind. My friends and loved ones in Oslo. I'm living in Oslo, but I'm on vacation at home with my parents. But my friends i Oslo. What about them? Are they on vacation too? Away from Oslo?

I immediatly sent out a masstext to almost 20 people. Too everyone I could think of, that maybe was in Oslo. Text after text come back with "Im ok!" and "Im fine!", but everyone did not answer. Those who didn't answer, I called. Then I got a call from a friend who said that he think he saw a friend of us on the internet. No one could get a hold of him, and no one knew where he was at that moment. All we knew was that he was working close too Youngstorget when the bomb went of.

After a few hours in waiting, I got the call that our friend was safe and in good condition. He lost his phone, when he was running outside. Got some small skin damages to his head, but he was ok.

But it isn't before now that one really realize what impact this has made. A friend of mine was at work, only a few meters from Regjeringskvartalet. He was lucky and didn't get hurt, but is now impacted on a whole different level. He came out in a total chaos. Many injured, and he helped the best he could. He saw things he never will forget. Another friend of mine is working in the FireDept., and was called out. Both in Oslo and to Utøya. The things he has seen and experienced is the most horrific he ever has seen. I have not heard his version yet, but I like to. I just have to get this on a little distance before I hear his horrific experience.

I myself is sitting with an anger. An anger that is so big and horrific that I do not know the consequenses of it yet. If this passes, I do not know. I dont know if I even want it to pass. But everyone know that that kind of anger is the kind that will eat you inside out. And then you are screwed. But I am so angry that i can not find words for it. When Im thinking of what I want to do with the bastard that did this to us, im coming to short. I have imagine myself of 348 ways to take him down, and one of those involves a spoon, a whip and several cactus plants.

How this will affect us all, we dont know yet. Someone has lost one or several family members. They will notice this for the rest of their lives. Those who survived this maniac is traumatised for the rest of their lives. Those who has been saving lives will have this in their minds for the rest of their lives.

And the rest of us... Us on the sideline, we will remember the screams. The screams of those who lost their friends, and family. We will have the images of the youth running, who hides, who was taken brutally away from us. We will always have the images of this, even though we wasn't there and vitnessed this.

My deepest thoughts goes out to everyone who is touched by this tragedy. I feel for you, and will forever be here for you. I will always remember. Never forget. Never hate. And always love.